Jeg kjenner meg veldig godt igjen i beskrivelsen din, sånn hadde jeg det også i 2.5 med min kjæreste.

Jeg ble fremstilt ovenfor familie og venner som et ekstremt monster som kontrollerte. Det som egentlig var tillfellet her var hennes ekstreme lathet og ingen vilje for å komme "frem" i livet. Gjennom 2.5 år så forsøkte jeg det meste for å muntre opp og øke motivasjonen for å søke på jobb og komme seg ut av den konstante "hjemmeværende se på netflix og spise dritt mentaliteten". Det gjør noe med en. Sakte men sikkert så ble jeg trukket ned til hennes nivå - og jeg så aldri noe lys i tunnellen. Hun bodde hos meg og på meg - jeg dro på jobb hver dag og tjente pengene til huslån og mat, men fikk aldri så mye som en frokost i retur. Selv var jeg helt blind, jeg aksepterte at sånn var det for øyeblikket, jeg elsker jenta, men den dagen hun fikk seg jobb så ville alt bli mye bedre! Problemet er at det var bare tomme ord og skjedde aldri noe. 2.5 år tok det før jeg fikk opp øyene på at jeg nå hadde blitt til en sur og deprimert fyr som var i et forhold som aldri kom noen vei. Kan det være tilfellet for deg også? Gutten din begynner å bli ekstremt lei av alt står på stedet hvil uten å se noe forbedringer og det samler seg opp så mye frustrasjon på tiltaksløshet? Jeg har aldri følt meg så ensom i tosomheten som i det forholdet, kan det være at det er sånn han har det også?

Resultatet var selvfølgelig at jeg syntes ingenting hun gjorde var bra nok. Når hun viftet med henda og hadde søkt på 1 jobb på 14 dager så var ikke jeg sen om å påpeke at det er altfor lite og at hun burde saumfare markedet og søke mye mer, altså jeg kommenterte dette i en negativ retning for jeg klarte ikke å vise noe entusiasme mer, den hadde hun drept over lang tid. Vi var ikke bra for hverandre mer. Likefult, jeg var monsteret her, hun var en uskyldig jente som ikke gjorde noe galt.

Saken din har helt sikkert 2 sider, det hadde vært greit å høre hva typen din føler rundt saken her. Har du tenkt noe på det? Jeg kan ihvertfall med hånda på hjertet fortelle hvor nedbrytende det er å leve med noen som har personlige problemer, men som aldri er villige til å innse at de må ta tak i dette selv, det er ikke partnerens oppgave. Man gir opp ubevisst og blir den verste versjonen av seg selv