Siden 2018 begynte har livet vært svært vanskelig. Jeg tror jeg kan telle alle gangene jeg har vært lykkelig i en liten periode på en hånd. Er for syk til og jobbe men nav har ikke hjulpet meg så mye som de lovet og har nå fått masse gjeld. Jeg er nå tvunget til og flytte ut fra leiligheten min, og oppi alt rote har jeg en hund og en kjærest.

Hunden min er hva jeg lever for, han er mitt hjertesten og betyr rett og slett alt for meg. Kjæresten min har før sakt mye stygt til meg, men i det siste har det blitt værre. Dagen idag åpnet han me å fortelle meg at han ikke likte hunden min mer fordi han ikke respekterte han, at det var helsefarlig og ha hund som røyter så mye og at jeg ikke var egnet til og ha hund. Han har fikset leilighet til oss men begynte idag å hinte til at jeg burde bli her, men her står jeg på bar bakke uten noen plass å bo.

Kjæresten min klager hele tiden at jeg ikke gjør nokk, at jeg ikke gir nokk av megselv og at han ikke får nokk. Som veldig psykisk syk er det virkelig vanskelig og konstant høre hvor dårlig man er. Jeg har kommet så langt at selvmord føles ut som den beste utveien og jeg skjønner ikke hvordan livet mitt har blitt sånn her og hvorfor jeg fortjener å få masse drit slengt i tryne konstant.

Jeg elsker kjæresten min veldig høyt, men nå begynner jeg å bli så sliten av stygge ord og trusler at jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Og unnskyld for at jeg skriver et langt og rotete innlegg her, har bare ingen andre rundt meg å prate med.