Jeg har ofte tenkt at dette er normalt, i forhold til hvordan jeg leser mennesker i min krets. Det er veldig overfladisk,
ingen snakker om de dypere aspektene av det menneskelige sinn. Når jeg ferdes ute i samfunnet vårt kan jeg se følelser hos andre,
men ikke forstå dem.

Det kan være alt fra tragedie til harmoni. Har det alltid vært sånn? Hittil i mitt liv har jeg vært i fire bryllup og tre begravelser.
Man vet hvordan man skal oppføre seg i situasjoner, i begravelser er det en dyster stemning, og i bryllup er det en lystig stemning.
For meg er følelsene like, enten det er begravelse eller bryllup. Den eneste forskjellen er hvordan jeg må tvinge meg selv til å se ut
på utsiden. Jeg kan se ekstasen hos andre mennesker, som da de får noe fint til jul eller bursdagen sin. Jeg kan delvis relatere men
ikke kjenne på følelsen de føler. Jeg kopierer hyppig, jeg absorberer trekk og atferd, og oppfører meg deretter. Jeg må si det tærer på.

Jeg blir snart 27 år. Har et godt boforhold og økonomi, samt en stabil jobb. Jeg kan klage på lite hos meg selv, mitt fysiske utseende er
også bra. Jeg går til behandling hos den lokale dps'en men hvor mye det hjelper gjenstår å se. Jeg opplever at veldig få mennesker faktisk
kan forstå meg, svært få vil kunne skjønne hva jeg bærer på, på innsiden. De er rett og slett ikke "kvalifisert" til å forstå.

Jeg søker etter andre, som meg selv å snakke med. Noen ganger kan jeg se dem, disse tilhører 1% gruppen, som meg selv. De skiller seg ut
ved en slags glød eller styrke jeg ikke ser hos andre mennesker. Når det kommer til det, føler jeg meg faktisk ikke menneskelig. Jeg er
en slags høyere form. Vanskelig å sette ord på. Så over til spørsmålet, hvorfor har jeg en så svekket mulighet til å føle det andre føler?