Hva var det gjorde at du opplevde innleggelse som noe så positivt at det medførte ønske om stadige innleggelser? Var det at du følte du ble tatt på alvor på institusjonen? At de så deg og det du slet med og likevel behandlet deg med respekt?

Psykiatri er ofte omdiskutert fagfelt, kanskje noe grunnet historikken og hvordan vi tidligere har behandlet psykisk syke mennesker med blant annet lobotomi. Det er liksom ikke matematikk der svaret er gitt og ferdig med det. Men det er veldig mange dyktige folk som jobber innen psykiatrien og selvsagt noen som kanskje ikke burde hatt den type jobb.

For noen psykiatriske tilfeller så vil det være nødvendig med innleggelser når symptomtrykk blir for stort eller om det skjer endringer i tilstand som feks skifte av fase for de med bipolar eller psykoser. Noen psykiske plager vil være av kortvarig karakter mens andre vil vedvare og noen vil måtte regne med å leve med diagnosen.

Tilsyn, korrigering av medisiner og oppfølgning av medisinsk personell er jo helt uproblematisk i somatikken. Ingen reagerer på at en med hjertefeil blir innlagt og alle skjønner nødvendigheten av det. I psykiatrien virker det som enkelte ikke skjønner verdien av behandlingen eller ser nødvendigheten av den. Og det på tross av at psykiske lidelser også er en sykdom på linje med kreft eller hjertesvikt.

Om noen skulle føle de er avhengig av innleggelser så tenker jeg det er kanskje noe som bør drøftes og snakkes om sammen med behandler for å avdekke hva som er årsaken til det, og hva som kan gjøres for å unngå handlinger som vil føre til innleggelser.

Sigs jeg tror vi skal være forsiktige med å avskrive psykiatrien som fagfelt. Det er mennesker rundt oss som er helt avhengige å møte fagfolk i denne gruppen for å få bedre livskvalitet, bearbeide traumer, avlære reaksjonsmønstre, lære bærekraftige mestringsstrategier eller for å mentalt komme dit at de mestrer det å måtte leve med en psykiatrisk diagnose.