Spørsmål til deg, arex: Hvorfor kan fargeløse grønne idéer sove rasende?
Er det lett å besvare spørsmålet? Og hvis svaret er nei - er det fordi dette skarpsindige retoriske virkemiddelet tvinger deg til å innrømme at du har tatt feil om Israel og Palestina? Eller er det vanskelig å besvare spørsmålet fordi det er komplett faens meningsløst?

Jeg la godvilje til og prøvde å være diplomatisk og pedagogisk, og jeg forsøkte virkelig å forklare hvorfor problemstillingen er absurd og likevel trekke en linje til et tankesett du tydeligvis er mer komfortabel med enn internasjonal rett. Da fremstår du ganske uspiselig når du forsøker å vinkle det svaret du får, med de eksplisitt oppgitte rammer og begrensninger, som en slags innrømmelse fra min side om at du har rett. Helt ærlig hadde jeg forventet at du for lengst hadde innsett at slike retoriske knep ikke biter på meg.

Entropi: Jeg synes det er litt kinkig å få helt taket på hva Likud sin offisielle linje egentlig er i disse dager. I den originale deklarasjonen fra 1977 er første setningen... og det er jo ganske klar tale! På den annen side har Likud tydeligvis ikke utgitt noe offisielt partiprogram siden 2009. De ser ut til å heller kokettere med henvisninger til tidligere meritter. Netanyahu har høstet krass kritikk fra de mer ytterliggående elementene i partiet for å ikke være kompromissløs nok, hvilket er smått absurd - men sant.

For meg virker det som om Likud i dag ikke offisielt tar konkret stilling til spørsmålet; de vil hverken bekrefte at de vil utslette Palestina eller anerkjenne en tostatsløsning, og det fremstår som en ganske bevisst mediestrategi. Skal vi vurdere Likud på bakgrunn av merittlista deres er det selvsagt fullstendig åpenbart at noen tostatsløsning ikke ligger på bordet, men nå slipper de å binde seg til ei linje hvor de ikke kan forhandle hvis de skulle få lyst.

Disse to valgoppsummeringene fra 2013 og 2019 var interessante. Der Likud muligens kan hevdes å ha et snev av ambivalens, så skorter det ikke på utfordrere som er enda mer ekstreme. Det er sjeldent et godt utgangspunkt.

For meg virker det som om de ledende ideologer i Israel prøver å utslette Palestina med "death by a thousand cuts" - og det funker! Ettersom en minoritet blir mindre og mindre, mer desillusjonert, mer marginalisert, mer uviktig, så blir det stadig lettere å få gjennomslag for nye tiltak som reduserer de ytterligere - og det er samstundes færre stemmer igjen til å protestere, og de som gjør det snakker lavere. Dermed går det fortere og fortere. Dette er et mønster vi har sett mange ganger før. Det er i grunn standardoppskrifta på utslette urfolk: Det er enklere å skrive historien når de tapende stemmene er borte.

Jeg tipper de drar den langt nok til at et folkemord blir lite nok i omfang og raskt nok i utførelsen til at moderate krefter i Israel og resten av verden ikke helt rekker å få med seg at det skjer før det er over. Det ville således ikke forundre meg veldig om Palestina forsvinner fullstendig innen vår levetid.