Du skriver at du har endel uoppgjort fra barndommen etc, er det noe dere har tatt tak i? I terapi altså? Jeg ble i fjor frisk etter år med Posttraumatisk stress, som hadde sin rot i barndommen. Jeg ser folk skriver at det å grave i gammel dritt kan gjøre vondt verre, det er jeg delvis uenig i. Det er klart det gjør jævlig vondt å grave i ting som har fått lov til å ligge å ulme i årevis, men for mitt vedkommende var det det som måtte til. Jeg opplevde at det var litt som å ha feber, det må bli verre før det blir bedre. Jeg sier ikke at det må være slik for deg, men om du har kjørt deg fast kan det være verdt et forsøk

Du sier noe om at du føler vennene dine har snudd ryggen til deg, er du sikker på det? Har du spurt rett ut hva som er greia? Mange av mine venner tror jeg opplevde min lidelse som veldig vanskelig å forholde seg til. De ville gjerne hjelpe, men var usikre på hvordan, og tok derfor avstand. Jeg ble selv ekstremt selvopptatt da jeg var i behandling, og det er en sånn typisk ting som gjør relasjoner vanskelige. Jeg prata også mye om sykdommen i ett jævla kjør, og det opplevdes nok ganske irriterende for de rundt. Jeg tror også de synes det var vanskelig å fortelle meg, fordi de jo synes det var fælt at jeg hadde det sånn. Det trenger ikke være sånn for deg, men det kan helt sikkert være nyttig å se på hvordan man samhandler med folk selv.

Ellers høres det jo ut som om mye er på stell. Forresten vil jeg bare legge til at problemet med å bli deprimert, nettopp er at andre folk ikke virker å skjønne hvorfor man er deprimert. Depresjon bryr seg ikke om at man har jobb, familie eller materielle ting. Det rammer vilkårlig, og trenger ikke ha en dypere liggende årsak. Selv om det er det i noen tilfeller.

Hold ut TS, selv om jeg forstår at det er fryktelig vanskelig!