Mening? Vi får begynne på toppen og jobbe oss nedover, da:

Hvis noe skal ha en mening så må noen mene den. Det må finnes en bevissthet som har et mål med at livet som konsept skal eksistere, og/eller med ditt liv, spesifikt.

At fenomenet liv i seg selv har et iboende mål, at det eksisterer av en grunn, det tror jeg ikke på. Det måtte i såfall innebære at en bevissthet har skapt det med dette målet for øyet. At du er til er muligens til en viss grad villet av dine foreldre, de hadde sikkert noen tanker og meninger rundt hva poenget var med at du skulle bli født. Jeg synes uansett det bør holdes utenfor diskusjonen, de valgte ikke at akkurat ditt liv skulle finnes, de valgte bare å få et barn inn i sitt liv.

Å snakke om biologiske prosesser og evolusjon, som homeostase eller formering, som mening, det er også helt misforstått. At organismer formerer seg er bare noe som skjer. De som ikke gjør det, de forsvinner, de som gjør det, de fortsetter. Det er bare sannsynlighetsregning, det er ingen mening å hente der. Naturen mener ikke.

Jeg konkluderer dermed med at det ikke finnes en ytre bevissthet, hverken religiøs eller naturlig, som kan mene noe med at livet generelt eller ditt liv spesielt skal eksistere, ergo har ikke livet ditt iboende mening.

Du har derimot en bevissthet, så du kan mene noe om ditt liv. Nå har jo ikke du bestemt at du skal leve, så det du mener blir ikke den iboende Meningen Med Livet i den forstand. Du kan imidlertid sette deg noen mål for hva du vil ha ut av det, når du nå først har det. Det er vel det nærmeste du kommer, tror jeg.

OK, dette var kanskje ikke så hjelpsomt. Hvordan skal du finne mening i ditt liv? Aner ikke. Men jeg kan si hva jeg tenker om mitt. Kort sagt så har jeg gått vekk fra hele det "store bildet" - opplegget. Da mener jeg ikke bare å forkaste den iboende Meningen med det hele, men også slutte å tenke på livet mitt som noe som skal gå opp i en sum. Hvis jeg har det vondt nå, er det verdt det hvis jeg får det bedre etterpå? Hvor bra må det i såfall bli for at det skal gå opp i opp, hvordan skal jeg i det hele tatt vurdere det?

Det der funker ikke. Noen øyeblikk er gode, noen er vonde, noen er meh. Et bra øyeblikk er et bra øyeblikk, uavhengig av hva du har vært gjennom før eller kommer til å gå gjennom etterpå. Ikke det at hva du har opplevd i fortiden og hva du forventer å oppleve i fremtiden ikke påvirker deg nå, det gjør det selvsagt, men det er nettopp hva du føler om det nå som teller. Ikke hva du følte for en time siden eller hva du kommer til å føle om en time. Øyeblikkene legger seg ikke på hver sin side av en strek i regnskapet. Du kan altså ikke si noe om hvorvidt livet gir mening eller om det er verdt det til sammen, i det lange løp. Du kan bare si om det gir mening for deg akkurat nå. Mulig det høres nihilistisk ut, men jeg synes egentlig det er håpefull, at det alltid kommer nye øyeblikk der det er verdt det, og at det akkurat i de øyeblikkene ikke vil ha noe å si hvordan det er nå, eller om det har vært sånn i to dager eller tjue år. Jeg tipper at når du ligger på dødsleiet så husker du noen øyeblikk fra livet ditt, og ikke en tidslinje med en trendkurve, eller et regnskap med grønne og røde tall.

Mulig det bare var babbel, det jeg prøver å si er ganske enkelt: Tenk litt mindre på det. Du er i live nå, det er det det er, og det blir ikke mer meningsfullt av at du prøver å putte øyeblikket i en større sammenheng og gjøre det til noe det ikke er.