View Single Post
Anonym bruker
""
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Det jeg savner litt fra psykologer, er å stile spørsmål. Jeg skjønner at det kan være vanskelig også, for de skal jo ikke stille ledende spørsmål der det gjerne er forventet et "riktig" svar. Likevel hadde det vært fint med spørsmål som "tenker du noen ganger på å ta livet ditt" eller "tenker du at det og det symptomet er dominerende for depresjonen din" og slike ting. Jeg er heller ikke så fan av den normaliseringen av dårlige følelser og tanker. Ja da, de fleste går gjennom en periode i livet hvor ting er sårt og man føler seg utilstrekkelig, majoriteten av befolkningen vil før eller siden gå gjennom en depresjon. Men når jeg har hatt de samme tankene og følelsene i mange år (jeg tenker det er mange når det er snakk om 10+ år), så føler jeg et behov for å høre at det ikke er "normalt" at jeg skal ha det slik. Men psykologen jeg gikk til sist, ga meg inntrykk av at mine følelser og tanker er helt rettferdige og normale, og at jeg bare må "skjerpe meg". Vel, hadde det å skjerpe seg vært nok, så hadde jeg jo ikke vært deprimert, jeg hadde fiksa å være sosial, jeg hadde fiksa å sitte på skolebenken. Jeg sier ikke at jeg ønsker en merkelapp som syk eller deprimert, men mer en forståelse for at tankene og følelsene mine er kaotiske og irrasjonelle, selv om jeg selv ikke skjønner at jeg er irrasjonell alltid.
Vis hele sitatet...
Jeg opplevde egentlig det motsatte. Det ble bare endeløse runder med spørsmål, der behandleren nesten virket forvirret når jeg ikke hadde noen gode svar. Man må vel kanskje være heldig og finne noen som kan få til en god balanse. Jeg har derimot stort sett ikke opplevd at det jeg kommer med blir bagatellisert på den måten. Kanskje det funker for noen å høre det, som gjør at behandleren velger å se på det slik. Det er nok et tegn på å prøve noen andre når det ikke funker for deg.

Fra mitt perspektiv, som noen som kan relatere til mye av det du skriver, er det ganske åpenbart at du ikke har noe å tape på og bare si alt som det er. Hva er det verste som kan skje? Jeg vil nesten gå så langt som å garantere at du ikke blir dømt, og at du blir tatt på alvor. Om en lege eller en behandler dømmer deg for at du er åpen og ærlig er det den personen det er noe feil med, ikke deg. Så lenge du ikke holder tilbake, men bare sier det du har sagt her, vil du bli tatt på alvor. Du taper ingenting på å bestille en legetime eller på å si alt du trenger å si. Om ingenting annet, gjør det slik at du kan komme tilbake her og si at du fikk det til, så vi som er nysgjerrige kan se hvordan utfallet ble. Kanskje andre lesere blir inspirert til å få det til selv.