Faen hva jeg hadde gitt for en rehab der det var mulig å bare sjekke inn helt anonymt, bli i 2-3 dager, og dra tilbake som om intet var skjedd...

2-3 dager høres latterlig lite ut, men jeg trenger ikke den lange tilvenningen til et vanlig liv. Jeg har ikke tunge fysiske symptomer å bekjempe. Jeg trenger bare å føle at en hel dag kan gå uten at det blir noe rus. ...Faen jeg vet ikke hva jeg trenger. Men jeg VIL kjenne på en rusfri dag.

De siste morgenene har dette skjedd flere ganger. Siden jeg prøver å slutte så har jeg sjelden liggende om morgenen. Så jeg våkner, heroin er det første som slår meg, og telefonen fiskes frem. Jeg ligger der å ynker meg, orker knapt å pisse, helt til avtalt tid kommer. Så kler jeg på meg noen filler, stinker sleten abstinens-svette, driter i sokker og ser generelt sett ut som en hobo. (Tro meg, jeg kler meg jævlig bra sånn ellers). Når jeg da går ut døren så kjenner jeg på solsteken og luktene og den varme vinden og sånn og tenker "fy faen for en fin dag".... Jeg vet at det tilogmed er mulig å måle fysiologisk hvordan narkiser får bedre humør av påvente av "hit"; men dette er ikke det samme. Dette er bare jeg som såvidt smaker på det livet som nykter som jeg har så jævlig lyst til å leve.

Jeg vet bare at jeg aldri har følt meg mindre "presset" til å slutte. Før har jeg alltid gått inn i nye faser av livet der det "umulig kunne gå med heroinavhengighet".. Men i stedet for å tvinges nykter har jeg brukt kreativiteten og ressursene jeg innehar til å gjøre det umulige mulig - ikke ved å bekjempe heroinavhengigheten såklart - men ved å reise landet på tvers om nødvendig for å bli litt stein.

Men nå så vil jeg faktisk skikkelig. Jeg har ordentlig lyst til å bli rusfri, og jeg må ikke overvinne hverken det ene eller det andre; eller få noe ut av veien.

Jeg må bare bli rusfri. Jeg må bare la være.

Hvordan kan jeg si til meg selv at "dette må bare gjøres" i alle andre, langtekkelige, krevende gjøremål - og så gjøre det? Men så når det kommer til dette så klarer jeg ikke å bare lide litt i noen dager?

Det er faen meg så jævlig idiotisk og irriterende og plagsomt. Faen altså. Får høre konstant nå for tiden at jeg må gi meg selv litt credz og slappe av. Men jeg kan faen meg ikke slappe av før jeg slutter med dette patetiske dritet.

Helvete.

Hvorfor er det så jævlig vanskelig å ta med meg disse tankene til jeg står opp i morgen? Hvorfor dør alltid motivasjonen med nattesøvnen?

Faen asså.

Jeg har sluttet med kokain (seff innimellom som i dag, men har brukt dette daglig lenger enn heroin. ) Siste mnd har jeg ikke brukt kokain.

GHB-periodene mine er bak meg, har kuttet med det miljøet.

Cannabis har jeg sluttet med (kanskje en spliff i uken).

Alkohol har jeg siste tiden knapt rørt (med et par unntak).

Piller er storeslem i min bok, da det er det mest uforenelige med mitt profesjonelle liv. Fikk 5 rivotriler for 10 dager siden, har enda 1 igjen.

Men du har på ett vis rett - det er alltid noe

Men, jeg har store forventninger til i morgen. Det er så mange ting som sammenfaller med morgendagen. Så mange måter å vri de store linjene i livet mitt inn til at i morgendagen, da er jeg sterk nok, ledig nok, motivert nok... i morgen så er jeg god nok...

Tenk å bare klare en dag uten heroin, av egen, fri vilje..