Her er jeg faktisk uenig.

Jeg er overbevist om at det er omvendt - om en har overvunnet en avhengighet så vet man så altfor godt hvordan den avhengigheten fungerer, hvordan man havner utpå... og dermed vet man jo implisitt hvordan en ikke gjør det. Blir spennende å se den dagen jeg blir ferdig med heroin første gang; om det blir relapse eller ikke.

Generalprøven blir jo såklart storeslem, men jeg har jo vært godt avhengig av en del andre stoffer opp gjennom. Felles for dem alle er at jeg faktisk har kontroll i dag - jeg har aldri relapset i ordets rette forstand. Missbrukt i tide og utide; men aldri blitt avhengig igjen.

Det er dog to momenter jeg føler er rett å nevne..For det første så kan det jo misstenkes at heroinavhengigheten er så overdøvende at den rett og slett spiser litt opp muligheten til å bli avhengig av flere stoffer i nevneverdig grad. Når jeg hadde kokain foran meg hver dag så tok jeg jo kokain hver dag; men nå som jeg har blitt voksen så tenker jeg knapt på stoffet. Amfetamin bruker jeg sporadisk, dager i strekk; også her helt uten noen form for avhengighetsproblem. Igjen; det blir spennende å se post-smackis-tilstanden på ting.

Det andre er at jeg tror det har veldig mye å si hvordan man overkommer sin avhengighet. Typisk eksempel på hva jeg forbinder med sårbar x-avhengig er dersom en har sluttet med ekstremtiltak. Det vil si; man har flyttet, kuttet hele miljøer, vært på avrusning eller på andre måter stanset inntak ved å "tvinge" det frem. Om man putter seg selv i en kunstig situasjon så tror jeg man vil være svært sårbar ovenfor scenarier som du beskriver. Har sett det utallige ganger selv.

For meg er det (dessverre eller heldigvis?) ikke mulig. Enkelt og greit fordi jeg ruser meg først og fremst for meg selv, jeg gjør alle de "vanlige" tingene mens jeg er ruset, og jeg flyr gjerne over halve landet om et hit er fristende nok. Med andre ord - med mindre jeg flytter til Dubai så er jeg eksponert for det samme bruksmønsteret uansett hva livet bringer.

Men vi får se da. Om jeg har rett her. Eller for den saks skyld i noe annet som jeg har påstått å vite om meg selv og avhengighet. Så langt har jeg ikke akkurat "proved someone wrong", hehe,( sånn utenfor min egen virkelighetoppfattelse altså).

Enten har jeg en helt ekstrem grad av selvinnsikt og ser det som nesten er umulig å se. Eller så er jeg desillusjonert. Er litt catch-22 dette; for feil kan jeg ihvertfall aldri ta. Men jeg kan dog bevise at jeg har rett - bare jeg blir clean

Narsissisme er da ingen lidelse.

Hehe neida, men er du seriøs? Eller prøver du å bruke sarkasme for å latterliggjøre fagmiljøene involvert i LAR-behandling? I så fall kan jeg gå med på at du traff litt spiker'n på hodet.

Hvis du er seriøs så er du en jævla idiot.

Grattis med dagen kompis

EDIT: Jeg tar det tilbake. Det var litt overdrevent. Men å si at metadon er en løsning på en heroinavhengighet blir litt som å si at benzoer er løsningen på en alkoholavhengighet. Og du skjønner vel at det blir for dumt?

....EDIT2: Angående dette med diagnose: Jeg har gått til psykolog, på eget initiativ (oppsøkte og betalte for det selv), over lengre tid. ALDRI har diagnoser vært noe tema; tvert imot så er h*n jævlig fascinert. Mens andre jeg har anbefalt å kontakte h*n har fått beskjed om total fullbooking så finner h*n tid til meg innen 24 timer hver eneste gang jeg ringer. Aldri fått så mye som en purring fra vedkommende, aldri fått noe feedback i form av at "nå var det litt skummel utvikling."

Artig sidenote; sist jeg var der konkluderte vi med at søvn var mitt største problem. Når jeg fortalte at jeg ikke gikk til legen, og derfor ikke hadde noen fastlege (min gamle er pensjonert - må visst velge meg en ny) så fikk jeg ganske enkelt navnet til psykologen sin. Psykologen forstod tross alt problematikken med at jeg ikke måtte ha en eller annen firkantet moraliserende klovn. Men understreket likefullt at jeg ikke trengte å si alt, folk kunne gjerne slå seg vrang ovenfor mennesker med min historie....

Det som er litt artig med dette er jo hvordan freak har mindre takhøyde for ytterpunkter som meg enn hva psykologer har. Dere er litt firkantet til tider

EDIT3: Narsissist btw? Aner du hvor dypt og inderlig jeg har hatet meg selv nesten hele livet?

Er bare i det siste jeg har begynt å digge meg selv. Men så er det jo blitt ganske vanskelig å ikke gjøre det..