Det er en sannhet som kan nyanseres litt. Du beskriver for eksempel en barndom med utrygghet og vold, det setter jo et utgangspunkt. Selvsagt har du ansvar for valgene dine, men det er ikke så godt å si hvilke valg vi ville ha tatt i hverandres situasjon.
Det sier ikke nødvendigvis så mye om deg som menneske, i alle fall ikke om hvem du er nå.

Men ja, du har ansvar for handlingene dine. Fortiden får du ikke endret, men hvis du vil være en bra person som klarer å ta gode valg i fremtiden så bør du jo ikke nekte deg selv å starte på nytt. Ingen i verden tjener på at du straffer deg selv, du blir ikke noe bedre menneske av det. Hvis man vil oppdra bra mennesker så lønner det seg å behandle dem med respekt og omsorg. Det gjelder hvis man vil oppdra seg selv også. Du kan ikke hate og straffe deg selv til et bedre menneske mer enn du kan hate og straffe en unge til å bli et bra menneske. Det er ikke sånn mennesker funker.

Hva ville du svart hvis din mor eller en venn spurte deg om det? Hvorfor bruker man tid på de man er glad i? Er det fordi de fortjener det?

Når det gjelder samfunnet, så burde man brukt MYE mer ressurser på psykisk helsehjelp. Samfunnet burde hjulpet deg allerede som barn. De burde hjulpet foreldrene dine før du ble født, så hadde du kanskje ikke skrevet denne posten. Man sparer ikke samfunnet for ressurser ved å ikke få behandling for psykiske lidelser! Jeg kan tenke meg mange formål det er surere å betale skattepenger til enn rehabilitering av kriminelle rusmisbrukere altså. Der er vel folk forskjellige, men mine skattepenger kan du i alle fall bruke med god samvittighet. Men bruk dem godt da

Skam er ikke patetisk, men det gjør at man føler seg patetisk. Sterkere? Tja. Hva betyr det egentlig? Hard og upåvirkelig? Bli klokere, mykere og mer nyansert heller, og start med deg selv.