Hei folkens!

Jeg er en student i starten av 20-årene og befinner meg for tiden i en svært uheldig situasjon. Jeg lider av paranoid personlighetsforstyrrelse med trekk av borderline og tvangspreget, samt komorbid angst, depresjon og rusavhengighet. Det er ikke noe jeg har funnet ut på egen hånd, men i samråd med psykolog. Rusavhengighet dreier seg, for det meste, om cannabis, fordi jeg velger å avstå fra alt annet. Kjenner meg selv så pass godt at jeg vet hva som kommer til å skje hvis jeg benytter meg av hvilket som helst annet rusmiddel, med unntak av psykedelika (har brent meg på amfetamin for ei god stund siden, men klarte å slutte på egen hånd, delvis fordi jeg er en hypokonder). Jeg har forsøkt å slutte med cannabis 5 ganger det siste halvåret, men sprekker gang på gang pga abstinensene og svak evne til å styre følelser som grunnet mine psykiske utfordringer tar helt overhånd. Ble for ikke så lenge siden ferdig med utredning og skal starte med behandling.

Pga studentøkonomi er jeg nød til å bo på kollektiv, noe som er langt fra ideelt. Har skiftet flere bosteder ila det siste året og klarte aldri å trives lengre enn 10 dager. Jeg har et behov for å ha mitt eget privat sted hvor lyder fra andre beboere i kollektivet ikke trenger inn pga mitt høye sensitivitet til spesifikke lyder (misophonia), som for eksempel – stengning av dører, knirking av gulv og trapper, samt prating. Jeg vet at dette kan høres barnslig og latterlig ut for mange, men slikt skaper en ekstrem automatisk reaksjon i meg – sinne, irritasjon, hjertebank, avsky og hat (som jeg ikke lar komme utover mine stakkars naboer, men retter innover). Jeg har ikke klart å finne en plass å bo som passer i mine snevre krav. Jeg kan like forbannet ikke gjøre noe med reaksjonen. Dette legger seg som et ekstra lag opp på alt annet jeg sliter med, jeg får ikke fred til og med på eget soverom, jeg har ingen steder å gjøre av meg.

Det er da kanskje ikke rart at jeg ikke klarer å fortsette med studiene eller finne meg en jobb. Jeg føler meg fanget, paralysert av min egen psyke. Det å dra tilbake hjem til foreldre på bygda virker nokså uaktuelt også, fordi muligheter for jobb, utdannelse og, viktigst av alt, behandling og sosial omgang er svært begrensede. Forholdet med foreldrene er heller ikke noe å skryte av. Dem klarer ikke å forstå hva som skjer med meg og tyr til kritikk og nedlatenhet for å motivere meg, noe som ikke hjelper særlig mye. Jeg har forsøkt å forklare hva som foregår, men til ingen nytte, de er mennesker som ikke har en god forståelse for psykiske lidelser og tar meg ikke på alvor. Har fått beskjed om å ikke komme hjem, fordi de mener det ikke kommer til å hjelpe meg, noe som forsåvidt kan være sant.

Tankene vender naturligvis til selvmord, fordi jeg ikke ser for meg hvordan jeg skal klare å løse utfordringene som ligger fremfor meg. Setter stor pris på alle tips!