Sitat av
pompilomp
Hei. Jeg er en mann på 23 år som har slitt med depresjon i mangfoldige år etter en veldig tøff barndom og diverse hendelser som dødsfall og samlivsbrudd som har påvirket livet mitt.
Jeg er for øyeblikket student og aner ikke hva jeg skal gjøre med livet lengre. Jeg er deprimert hver dag å har alle disse negative tankene som bare tar helt over. Det jeg merker selv jeg sliter veldig mye med er usikkerhet. Alt i mitt eget hode er bare et rot å jeg er ikke sikker på en verdens ting, å slik at jeg vært siden jeg var liten. En usikker å redd person.
For 2 år siden ble jeg introdusert for marijuana og har røyket siden, har røyka hver dag i 1 år nå. Etter at jeg begynte å røyke så har det lettet litt på psyken, men det har på ingen måte kurrert depresjonen min. Det har ført til at jeg nå begynner å bli så møkklei av å gå dag inn og dag ut uten å fatte interesse for noe som helst. Sitter jeg å røyker en kveld med noen kompisser for eksempel så kjenner jeg at hele kroppen føler et ubehag, som at jeg ikke slapper av å ikke klarer å være en versjon av meg selv, jeg sitter der med et konstant tankekjør om alt slags unødvendig tull. (dette skjer også om vi ikke røyker) Dette har vært min hverdag i mange år nå, helt til jeg begynte å ruse meg på fest.
Det begynte med amfetamin (det kan vel også kalles speed? er ikke veldig kjent med de forskjellige stoffer) som jeg tok når jeg var ute med folk som drev med slik. Dette var noe jeg tok ca 2 ganger pr mnd, og det må sies at jeg aldri før har følt at jeg klarer å engasjere meg i ting, og jeg fikk en følelse av at jeg var fornøyd med den jeg var, altså alt av tankekjør forsvant, jeg følte på ting jeg faktisk fikk lyst til og gjøre, for eksempel bare å slå av noen samtaler med folk. (dette var mens jeg var ruset på stoffet). Dette er noe jeg ALDRI før i mitt liv har kjent på, det føltes rett å slett ut som en ufattelig stor befrielse fra mitt eget fengsel
Så nå har jeg begynt å ta ritalin i ny og ne, og det jeg merker når jeg tar det er at jeg klarer å kommunisere med folk, jeg kan sitte blant kompisser hvor tankekjøret forsvinner og jeg er mye mer komfortabel med meg selv, og på en måte tror jeg at jeg klarer å motivere meg bedre til og utføre ting generelt i det daglige.
Har gått til psykolog i 2 år, helt siden det gikk opp for meg at jeg faktisk slet med psyken. Jeg har gått på cipralex, som jeg enda går på, men jeg gikk også på queietapin. Jeg sluttet med queietapinen for 1 mnd siden, for jeg tror den fikk meg til å føle meg ufattelig tom på en måte. Psykologen min har vært sykemeldt i 4 uker og er enda sykemeldt så jeg får ikke noe hjelp der med det første.
Jeg er også veldig redd for meg selv med tanke på avhengighet, for jeg har ikke lyst til å rote meg bort i feil ting som kan føre til det ene eller det andre, men samtidig så er det på tide å komme seg videre i livet.
Nå i dag har jeg tatt 20 mg ritalin, og jeg kjenner at motivasjonen for å komme meg på trening er litt høyere, det å sitte med skolearbeid føles ikke ut som et ufattelig ork som det pleier å gjøre, alt har blir litt lettere for meg tror jeg. Kanskje selvtilliten får seg en boost når jeg tar den pilla, ikke vet jeg.
Må bare beklage dersom teksten virker rotete, er ikke en forfatter. Tenkte bare å si litt om hvordan mitt liv er, kanskje noen kan kjenne seg igjen eller komme med tips og innspill til hva jeg kan gjøre for å ikke havne på kjøret, men samtidig få meg et bedre liv en hva jeg har hatt tidligere.
Jeg har dessverre ingen spesifikke råd å komme med, kan bare fortelle at jeg har vært i lignende situasjon. Har aldri forstått hva jeg skulle gjøre her i livet og alltid vært usikker på meg selv. En tøff oppvekst fylt med rus og sinne blant de nærmeste rundt meg (alle jeg egentlig hadde kontakt med) bygger vel ikke akkurat opp selvtilliten og livsgnisten til en ung gutt..
Over til det som var poenget mitt. Jeg skjønner det så utrolig godt. Når jeg skal si det helt ærlig så sliter jeg veldig med angst, og har alltid gjort det. Som deg testet jeg amfetamin, og du verden.. Aldri følt det slik, hverken før eller senere. Alle mine bekymringer/tanker var ikke til stedet lenger, kroppen føltes mange kilo lettere og hadde ingen problemer med å føre samtaler. Merket med en gang at det der ikke var sunt for meg. Det var ubeskrivelig farlig, passet meg 1000%. Det skremte meg så mye at jeg valgte å holde meg unna.
Så nå sitter jeg her, 20 år senere. Lever jeg livet bedre? Kan vel ikke skryte av det, men jeg lever livet slik jeg makter. Jeg sliter fortsatt, men vil si jeg har ett ålreit liv, med samboer, barn, hus, bil og alt det der.
Tidligere var jeg utrolig flink til å legge ett enormt press og ha høye mål/forventninger til meg selv. Dette dro meg enda lenger ned. Ble på en måte at jeg straffet meg selv, ved å sammenligne meg med alle de andre "normale" rundt meg, hvorfor klarer ikke jeg å studere? Gå ut på by'n? Hvorfor har ikke jeg godt betalt jobb, bil, dame ++++ som alle andre har? På toppen av det hele gikk jeg nesten konstant å tenkte på hva andre tenkte om meg. Det er jo rett og slett ett helvete å ha det slik. Å fokusere på alt det negative.
Det var ikke før jeg godtok meg selv at tankene/kravene forsvant. Innså/godtok vel at alle er forskjellige. Ikke alle blir jagerpiloter så hvorfor sammenligne seg med en? Ikke alle går på helsestudio å trener, så hvorfor straffe seg selv med negative tanker hvis en ikke går dit? Ikke alle er så snakksalige heller, noen prater mer enn andre og noen prater nesten ikke i det hele tatt. Er det ikke slik det er da? Alt er ikke for alle?
Jeg er en som ikke klarte å gjøre noe med det, men forsøkte så godt jeg kunne. Det er mye jeg har gitt opp her i livet, som utdannelse, å komme meg ut i arbeid f.eks. Lever fortsatt med angst, usikkerhet og depresjon, tiltaksløshet til tider. Det er vanskelig å tungt til tider, skal ikke skyve det innunder en stol, men det går.
Livet mitt ble til en alternativ livsstil kan en gjerne si. Når en ikke går på helsestudio for at en føler at alle andre glaner på en, tok jeg heller sykkelen å syklet meg en tur. "De andre" gikk på byen å sjekket opp jenter, som er noe jeg aldri kunne funnet på. Men jeg opplevde ting jeg å. Selv om jeg ikke dro på by'n for å sjekke damer, betyr ikke det at jeg ikke var der. Sjekkingen for meg startet på chat på internett. Var på mange treff. De rundt meg sa: det hadde ikke jeg tatt sjansen på. Her hørtes det ut som det var de som var full av angst og engstelse. Men dette var noe jeg klarte, uten å føle på det store ubehaget. Joa, selvfølgelig, det kunne jo være en del forskjellig der å. Husker ene gangen jeg ble lenket fast i baren (var en stang langs baren) med håndjern mens jenta danset fremfor meg på dansegulvet. Stod der som ett spørsmålstegn, men opplevelsen var uforglemmelig
Det jeg skal litt frem til her er at det finnes håp for alle. Er en overhodet ikke i stand til å gjøre en ting så er vel muligheten til å gjøre en annen ting til stedet? Så lenge en gjør det beste en kan (kjenner etter på kroppen hva en klarer å presse seg til) så mener jeg en burde være fornøyd med seg selv.
Når det kommer til røykings så er jeg litt av den oppfatningen at hvis en sliter litt med tanker og psyken fra før så er det sjeldent det hjelper på å fyre seg en. Hvis en føler ubehag så er det vel kanskje ingen snill ting en gjør mot seg selv hvis en fortsetter? Dette er jo nesten noe en må ta en vurdering på selv. Den følelsen jeg hadde når jeg tok amfetamin har jeg innsett at jeg aldri kommer til å oppleve igjen. På en annen side så har alle de jeg kjente som drev med dette gått bort, i tidlig alder. Er da prisen verdt å betale?
Det jeg tror du vil komme langt med er å ikke prøve så hardt å være en annen person enn det du egentlig er. Godta heller den du er og jobb ut i fra det. Hvis du setter deg unormale høye mål du skal nå på kort tid, som du vet med deg selv du ikke klarer å nå med det første, er du nesten dømt til å mislykkes. Sett mål du vet er innenfor rekkevidde. Det som også er gull å ha er en god psykolog som hører på hva du sier, kan forklare deg saker å ting og som forstår deg. Som ikke bare sitter og stirrer ned på noen papirer. Rett og slett en som er villig til å hjelpe deg. Etter min erfaring vokser ikke disse på snor, og opplever en ikke en god kontakt der så vil jeg anbefale å forsøke en annen.
Mitt eneste råd er å si akkurat hvordan du har det til psykologen, så får dere nesten ta det videre derifra. Vil nesten tro h*n (i samarbeid med deg selvfølgelig) kan ha en bedre løsning på hvordan du kan få ett bedre liv enn hva du har i dag, enn både vi på forumet her, eller at du skal begynne å selvmedisinere deg selv.
Det er lov å være usikker, det er lov å være redd, det er lov å snakke mye, det er lov å snakke lite, det er lov å være utlending, det er lov å være norsk, det er lov å være den du er. Skulle en også miste ett år studie pga depresjon så er jammen det også lov.
Skulle bare dele litt her men det ble sabla langt. Det det endte opp med her egentlig er at jeg har trua på deg uansett, og ønsker deg lykke til videre