Den følelsen da de gikk inn i bilen sin igjen, var uvirkelig. Tiden stod helt stille, og jeg hadde ikke klart å samle tankene om hva som nettopp hadde skjedd.

Men selvom vi nå satt i hver vår bil, tenkte jeg at jeg ikke var trygg ennå. For å være grei, tenkte jeg å la politibilen kjøre først ut på veien igjen. Men det gjør den ikke. Venter den på at jeg skal kjøre? Tenker jeg. Den gir signal om at jeg skal kjøre først. Hæ? Hvorfor gjør han det? Er det ikke enklere å bare kjøre med en gang forbi?

Nå er jeg inneforstått med at jeg MÅ kjøre først. Nå kommer prestasjonsangsten. Faen hvis jeg driter meg ut nå!
Heldigvis klarer jeg å skjerpe tankene og kjøre ordentlig på veien.


Men nå er det endelig over, jeg greide det umulige!
Jeg lo høyt. Og lo igjen, av tanken på at jeg lo av meg selv.