Man kan jo spørre seg. Jeg tror formidlingen i media ikke er så pedagogisk. Det skrives med krigstyper om verdens undergang omtrent, det blir for dramatisk til å forholde seg til. Særlig når vi ikke føler noen av disse endringene direkte på kroppen i hverdagen. I tillegg gjør kanskje de språklige overdrivelsene til at det føles håpløst, og da er det bedre å bare fortrenge problemet.

Jeg tror det handler om menneskets natur også. Det er naturlig for mennesker å forholde oss til endring i et manns-minne-perspektiv, ikke over hundrevis av år. Vi kan se det i statistikk, men vi føler ikke at noe er unormalt. Det setter ikke igang noen fryktreaksjon hos oss. Endringer vi ser, f eks monstermaster eller vindmøller i fjellet, er det mye lettere å reagere på. Da griner folk, blir rasende og lenker seg fast og protesterer. For å hanskes med klimautfordringene må vi kanskje bruke intellektet til å overkjøre de følelsesmessige prioriteringene våre. Det tror jeg vi gjør i mye mindre grad i hverdagen enn vi selv innbiller oss. Vi får se om menneskearten er i stand til å ta det steget.