Nå er han innlagt. *endelig* Har aldri hørt han så fortvilt før og er på en måte glad jeg ikke er der når de hentet han! Kom to stykker fra et ambulant team og først var han kjempe opprørt i telefonen når han ringte for å gi meg beskjed, så prøvde han å spøke det vekk og ta på seg maska og referere til Cypress Hills Insane in the brain og sa at nå kom han i beltedrakt, så sa jeg neida det gjør du sikkert ikke, men vær ærlig om alt du har opplevd og ta i mot hjelpen! Da knakk han fullstendig sammen stakkar :/ Han sa "Familien min sier jeg alltid har vært psykisk syk, kanskje de har hatt rett hele tiden, finn deg en mann som er stabil og ikke bruk mere tid på meg, jeg skal bare dø nå" så gråt han så hardt at han la på..Det virket som det hadde begynt å gå opp for han at psykosen kanskje ikke var virkelighet og at når hodet tenkte så ville ting da var det ordentlig alvorlig psykt. Han er ikke typen til å si sånne ting eller til å syntes synd på seg selv , er ellers en tøff mann utapå så kan godt si det var ikke vanskelig å skjønne det var alvorlig nå..

Vet ikke hvor mye mer jeg skal blande meg nå, vil støtte han men skjønner at det føles flaut for han det hele (det er jo ikke det, men det er vel typisk menn å være flau over psykisk sykdom og vise seg fra en svakere/annen side) så jeg tenker å ikke blande meg så mye eller dra på besøk uten at han ber om det, siden han la på når han gråt og ikke ville vise den siden til meg. Eller tror dere han vil føle seg mer alene og mer suicidal da hvis jeg ikke viser at jeg bryr meg mer tydelig? Har sendt tusen hjerter osv men vet ikke om han fikk se det før de dro. Han får ikke ha med telefonen på psykiatrisk sa foreldrene!

Så er jo den problemstillingen at Ja.... Jeg kan ikke være med en som er så ustabil.. Han er ikke frisk. Er ikke det at han er ustabil som er dealbreakeren egentlig, det kan skje den beste, men at han tar stoffer og har ødelagt tillitten så mye på sprekker etter mange år med håp, helvete og nye sjanser at jeg føler meg tvunget til å gi han opp. Jeg har aldri vært ute etter et opp pussings prosjekt som @Sondre sier , men man kan liksom ikke bestemme hvem man elsker heller! Men jeg vet ikke om det er best, eller værre om jeg fader ut kontakten herfra, eller om jeg skal være kjærlig, si jeg elsker han og støtter han gjennom dette, dra på besøk og oppfører meg som kjæreste, og slår opp senere.. I stad når han sa finn deg en annen så sa jeg jo "Nei det skal være oss to" og i går sa jeg "Dette skal gå over og vi skal nok få et fint liv sammen"... Vet ikke om jeg skal fortsette å trøste han med det, eller trekke meg tilbake og ikke si noe kjæresteord i det hele tatt mer. Hva som er værst liksom. Holde han motivert med en løgn der jeg leker kjæreste og snakker om fremtiden sammen, også slå opp når han er bedre og tror at vi skal få det fint sammen igjen, eller være mer fraværende nå hvor han kanskje aller mest trenger støtte, ikke si noen kjæresteord eller noe, siden jeg uansett vet jeg kommer til å måtte fortsette min reise uten han og han sin uten meg.