Beklager for en alt for lang triprapport for de aller fleste, men etter min første erfaring med dette hadde jeg så alt for mye på hjertet. Takk til de som orker å lese hele.
Hva: 10 gram trøfler per pers. (vet ikke helt konkret hva slags trøfler, men var de vi ble fortalt i hvert fall)
Hvem: 7 kompiser. 5 (Meg, SH, KH, CO og B) av oss hadde vår første erfaring med dette, de 2 andre (TK og S) røyka hasj hele kvelden og skulle "passe" på oss, just in case.
Hvor: Alene i huset til S.

Har de to siste årene røyka en del cannabis, både hasj og pot, men jeg og noen kompiser følte oss nå "klare" psykisk for vår første sopptur. Vi hadde blitt fortalt at "trøfler" var en god start for en nybegynner og fikk tak i 10 gram til hver, noe som ble beskrevet som en sterk trip.

Trøflene luktet jord, og liknet litt på store valnøtter. Klokka var 23:00 og været var overskyet, med enkelte lynnedslag og småregn. Vi delte de opp i biter på ca. 1-2 gram, tygde godt og skylte det ned med juice for å overdøve den litt bitre smaken. Planene var egentlig å ta det rolig i starten og la bitene fordøye før vi tok nye, så det skulle komme gradvis, men etter et kvarter hadde alle 5 spist sine 10 gram. Så ventet vi, men hadde ingen anelse om hva vi ventet på. Jeg, TK, SH, og CO satt i sofaen avslappet, spilte gitar og bare snakket i et kvarter før den første syke hendelsen for kvelden skjedde..
Helt ut av det blå gulper CO, og spyr deretter alt han nettopp har spist av sopp og middag og fyller en mugge med det. Han har det helt fint, men han er redd han ikke vil få noe funk ettersom det bare er ca 20 minutter siden vi spiste soppen.

Jeg setter med på kjøkkenet alene for å tegne, og ca. 30-40 etter spising føler jeg meg rolig og ser små mønstre i det hvite arket jeg aldri hadde sett før. Mønstrene gikk helt i ett med arket, og var så klare at jeg kunne tegnet etter dem hadde det ikke vært for at de forandret seg hele tiden. Jeg følte også kribling i beina, men ikke på en ubehagelig måte i det hele tatt. De andre kommer også inn må kjøkkenet, og noen "forvirrings"-latterkramper kommer, hvor vi tripper litt på hverandres ansikter og latter. Når jeg reiste meg opp og gikk rundt, følte jeg meg utrolig lett og det var veldig godt å gå barbeint å føle at beina rørte ved gulvet.

Vi føler for å gå mer og utforske litt, og jeg går rett ut døra barbeint og elsker følelsen av den våte asfalten mot beina. Alle sju blir med ut og alt er fascinerende på en helt ny måte. Fargene er mye mer intense, og kontrastene er større og alt er mye vakrere. Vi stod å så på et tre og lente hodet til siden og alle fikk samme følelsen av at treet lente seg kontra oss. Greiner og blader ble mye mer kompliserte, og vi opplevde alt levende på en helt ny måte. I stedet for vårt dagligdagse språk som ”se på det smude treet” og ”det her er drit slækt” beskrev vi heller det si så som vakkert, og pent. Banning føltes velig unaturlig.
S bor på et typisk boligfelt, og det føltes helt feil at alle bodde i hus. Jeg følte meg trist når jeg tenkte på at vi skilte oss så fra hverandre, og alt i det ”normale” livet vårt føltes veldig rart, og selv om jeg elsket synet av lysene i byen i nærheten liket jeg ikke at byen eksisterte. S hadde tatt seg en sigarett, og jeg hadde lyst til å smake. Jeg ble veldig takknemlig for sigaretten han ga meg, og ville ikke at noen skulle gå gjennom noe ekstra bry for min skyld. Det var deilig med en røyk, og ville tenne meg en ny så for jeg ble ferdig. Ca. 30 meter unna huset til S, under et boligkompleks, var det en opplyst liten spot med busker, planter og stein. Jeg ville ikke skade noen ting, og var forsiktig når jeg tråkket på plantene. Jeg følte meg som sagt i ett med alt liv, både planter og dyr. SH som vanligvis blir hysterisk av de fleste innsekter satt nå å hyllet livet deres en halv meter unna betongveggen de satt pp Her satt jeg, SH og KH i to timer og snakket om hvor unaturlig vi egentlig levde, om hvordan folk burde få leve som de vil inne i skogen og at alt alltid burde være som dette. ”Systemet” virket surrealistisk, jeg skjønte ikke hvorfor jobb og skole eksisterte. Det eneste jeg ville var bare å leve, i harmoni med naturen og menneskene jeg var glad i. Det merkeligste var at alt dette føltes aldri som en rus. VI var helt ved våre fulle fem, kunne svare på alle spørsmål og kunne godt ha slått av en prat med foreldrene mine hadde det ikke vært for de overdrevet store pupillene mine. Vi nærmet oss toppen, og jeg trodde jeg aldri kom til å bli den samme igjen. Jeg ville bare være den fredlige, rolige personen og trodde jeg aldri kom til å gjøre disse ”normale” tingene igjen. Etter å ha sittet på det samme stedet i to timer, begynte TK og S å bli utålmodige og vi gikk inn igjen.

Jeg følte meg nyfødt. Alt måtte tas på, studeres og spesielt alt som var produsert var fascinerende. Jeg likte ikke at S hadde akvarium, fiskene hadde også helt klart et liv og fortjente ikke en 50 liters tank å leve i. CO og B kom også tilbake fra en lengre tur, og jeg og SH likte ikke at B hadde med en del av en plante inn, vi så potensialet i livet til bladet og så for oss hvor stor og frodig det ville blitt hvis det ikke ville blitt plukket. Vi satt på musikk, Explotions in the sky, utrlolig deilig å høre på musikk, det var harmonisk, sammensatt, og vakkert samme hvor bråkete det var til tider. S lagde pasta til oss, og det var nå de virkelig syke hendelsene for kvelden skulle skje.

Plutselig rykker KH til, ligger helt stille i stolen sin og ser helt livløs ut. Jeg Reiser meg fort opp, tar tak i armen og brystet og kjenner at han er helt stiv i musklene i hele kroppen. Jeg blir livredd og tror han skal dø, når han har krampeaktige bevegelser i kroppen. Vi løfter han opp på beine, og etter en 10-15 sekunder tid er han bevisst, og sier han på må do. Jeg klarer å beholde roen, og når han kommer ut av do er han likblek, ekstremt varm og har panna full av svette. SH og B står nå på verandaen for å ta luft og roe ned etter situasjonen da det samme skjer med SH. B følger han inn igjen, hvor han besvimer igjen. Jeg blir nå livredd, og løper ned i en seng i frykt for at dette også skal skje med meg. Jeg har hørt at man ikke må la redsel og skumle tanker ta over hodet ditt når du er på tur, for å ikke få badtrip så jeg legger meg ned i en seng og prøver å overbevise meg selv om at jeg har det best i verden og prøver å slappe helt av i hele kroppen.

De neste to timene var alle på vei ned, og stemningen etter at SH og KH hadde besvimt endrer seg litt. Vi ligger våkne i to timer, og kjenner vi blir mer og mer ”normale” og bare snakker om opplevelsene og hva som kan ha skjedd. Det var deilig å komme til seg selv igjen, se at pupillene nærmet seg normale og vite at det var ferdig. Jeg hadde en helt utrolig opplevelse og personlig har jeg ikke en negativ ting å si om turen. Jeg unner alle en opplevelse som denne og anbefaler å gjøre det med venner man kjenner godt, og har tidligere ruserfaring med. Jeg er sikker på at jeg kommer til å prøve det igjen, men synes selv at dette ikke var ”hverdagskost.”

Thanks for reading, freaks!