Hvis du så den delen av klippet det ble referert til, så er det tydelig at sansene ikke er fullstendig avskåret. De er tilknyttet omverdenen ved hjelp av elektroniske lyssensorer. I tillegg begrenser du lidelse til en ren fysisk smertefølelse, noe som i seg selv er urimelig – det ville implisere at det ikke finnes noe galt med å injisere et menneske et paralyserende middel og ødelegge hørselsansen, for så å la personen flyte i en tank med kunstig tilført næring og uten tilgang på lys resten av livet. Man kan lett forestille seg hva slags psykologisk terror dette ville vært.

Det er på ingen måte hverken lite fruktbart å diskutere eller utenfor trådens hensikt, men tvert i mot noe av poenget mitt. Hvorfor skal mennesker være vesentlig verre å krenke enn andre dyr? Eller, formulert mer i trådens ånd, hvorfor skal andre dyr være bedre å påføre lidelse enn mennesker, når ingenting tyder på at de oppfatter lidelse noe annerledes enn oss? Når et bestemt nivå og type lidelse er utenkelig å påføre et menneske bør det være like utenkelig å påføre et annet dyr. Og jeg tror du skal slite med en rasjonell forklaring på hvorfor dette er feil.

Så lenge vi ikke vet hva slags lidelse dette kan medføre for dyret som blir utsatt for det så har vi heller ingenting å forholde oss til for å avgjøre om dette er innenfor grensene til hva vi kan kalle moralsk akseptabelt, og situasjonen er følgelig moralsk uforsvarlig.

Det er et vanlig spørsmål man blir møtt med når man antyder en likhet mellom lidelse hos, og moralsk ansvar ovenfor, mennesker og andre dyr (som regel blir man umiddelbart kalt en hykler, fordi spørsmålstilleren går ut i fra at det ikke finnes et skikkelig svar, og det gleder meg at du ikke går i dette vanlige sporet). Først må jeg få påpeke at dette spørsmålet uansett ikke er noe som ugyldiggjør påstanden om at man ikke har noe konkret grunnlag for å skille moralsk mellom lidelse hos mennesker og andre dyr, og man kan stille like problematiske spørsmål i den andre retningen.

Når det er sagt: nei, jeg er ikke vegetarianer. Jeg mener heller ikke at det nødvendigvis er moralsk galt å drepe et annet dyr for mat, selv om det er mulig for oss å overleve på plantekost alene – forutsatt at dyret har hatt et godt liv med så lite lidelse som mulig. Det innebærer at dyret har hatt et liv med utfoldelse av naturlig instinktiv atferd og den plassen dette krever, samt rene omgivelser og ingen unødvendig påføring av stress. I tillegg tar jeg ikke personlig initiativ til å spise ungdyr som lam og kalv.

Grunnen til at det ikke hadde vært moralsk akseptabelt med oppdrett av, eller jakt på, mennesker for matens skyld, er at mennesker er i stand til å forstå situasjonen på en helt annen måte. En ku som går i fjøset, på jordet og på fjellet hele livet er ikke klar over, eller i stand til å reflektere over, at det avles opp for til slutt å bli slaktet og ende som menneskeføde. Kua er lykkelig uvitende om hvilken skjebne som venter den, og så lenge slakteprosessen foregår uten påføring av psykisk eller fysisk lidelse så langt det lar seg gjøre (og her er det rom for forbedringer) kan den ha et godt liv helt frem til det millisekundet det tar slutt. Det samme gjelder ikke mennesker, da vi er i stand til å forstå og reflektere over situasjonen. Når det kommer til eventuell jakt på mennesker, ville det medført at vi alle ville levd i konstant frykt for å bli skutt eller klubbet ned for matens skyld i enhver situasjon, noe som ville medført ustabile samfunn og en høy grad av psykologisk lidelse hos menneskene i de.

Du misforstår meg litt. Jeg etterspør noe konkret og objektivt rasjonelt som entydig viser hvorfor det er akseptabelt å utføre et slik eksperiment på et dyr, når vi ikke vil gjøre det med et menneske. For hvis du erstatter forsøksobjektet i opplistingen av positive og negative sider med for eksempel et menneskebarn, så vil straks de aller fleste påstå at et slik forsøk er totalt moralsk uakseptabelt (tenk for eksempel på Dr. Mengeles forsøk under andre verdenskrig), mens når det gjelder et annet dyr er saken plutselig en annen – hvorfor det? Inntil vi har et godt svar på dette bør vi være meget varsomme med hva vi tillater oss.

Jeg mener ikke at jeg sitter inne på alle svarene, men jeg mener vi har en forpliktelse til å ta inn over oss alle spørsmålene – selv om de skulle være aldri så ubehagelige, og selv om de tvinger oss til å revurdere selv de mest inngrodde av våre verdier og oppfatninger.