Dette er essensen av spørsmålet. Tiden går saktere jo sterkere tyngdekraft man er i nærheten av, og dette når sin øvre (kjente) grense i midten av et sort hull.

Dette er altså et sted med "maksimal masse", og alle objekter faller mot dette. Jeg ser da for meg en motsetning, et sted med "minimum masse", et absolutt vakum. Så langt jeg vet så finnes det ikke noe slikt sted i praksis, men det jeg ser for meg er at hvis du kunne trekke en linje mellom disse to stedene (minimum og maksimum) så lurer jeg på om det ville kreve en eller annen form for kraft for å bli stående på et spesifikt sted langs denne linjen (unntatt helt nederst). Det som i praksis ville skje er at man faller nedover, og om det ikke er tyngdekraft som er den underliggende årsaken til at dette skjer, er det fordi tid dytter deg dit, ved å gjøre motstand? Resonnementet mitt har kanskje mer enn noe annet bakgrunn i latskap, at alt i naturen ser ut til å velge minste motstands vei. Hvis det å bevege seg gjennom tid krever energi, så gir det kanskje mening at alt faller mot stedet hvor tiden går tregest.