Hei!

Sitter her i slutten av nok en kjedelig ferie, og har begynt å tenke litt på fremtiden. Følte det kunne være godt å få ut litt tanker, og kanskje få litt synspunkt eller erfaringer.

Jeg er en av de som kasta bort ungdomstiden på World of Warcraft, ga totalt faen i både skole og venner og alt som var. Jeg føler nå i ettertid at jeg har gått glipp av mye utvikling på den tiden, spesielt når jeg bor i en liten by der det føles som om alle andre ble kjent med hverandre på den tiden der jeg droppa alt av venner og slutta å bry meg om noe som helst.

På videregående endra ting seg og jeg begynte å gjøre det bra på skolen, og hadde det også bra sosialt på skolen. Men de jeg ble kjent med på skolen har som regel kjent hverandre godt fra før, eller har egne kontaktnett utenom, så etter skoletid har de gått til sitt og jeg til mitt. For min del har det da vært å sitte hjemme med PCen, noe jeg frem til nå stort sett har hatt det greit med.

Etter læretid og en liten periode med jobbing går jeg nå på påbygg, og det er samme greia om igjen. Jeg går godt i lag med folk på skolen, men så går alle til sitt. Jeg føler ikke at jeg blir utestengt eller noe sånt, men at de andre bare har sine system med folk de har kjent i årevis. Jeg for min del har stort sett bare kontakt med familie og et par personer over internett, ellers snakker jeg for det meste bare med folk på skolen.

Jeg kjenner nå, etter flere år forran skjermen, at det begynner å bli litt for ensomt, og at jeg gjerne skulle opplevd litt mer og komt meg ut mer. Der jeg bor nå føles det ikke så lett å få gjort så mye når man ikke kjenner folk godt fra før, og i tillegg så føles det enda vanskeligere for en som ikke er spesielt glad i alkohol eller festing. De interessene jeg har hatt på fritida før har jeg gått lei, og nå sitter jeg i blandt bare og blar igjennom nettaviser som om det var en treig dag på jobb.

Det jeg er litt redd for nå er å havne i akkurat samme situasjon som student. Jeg må nok flytte for å studere til høsten, og tror det fort kan bli kjipt om jeg også da ender opp med å sitte og kjede meg alene på fritida, spesielt når jeg ikke lenger har familie i nærheten. Jeg er heller ikke så glad i tanken på å bo i bofellesskap, som virker som normalen for studenter i dag, men det er kanskje til gjengjeld en god måte å bli kjent med folk? Drømmen før var å bo for meg selv, men sjangsene vel bare større for at man da blir sittende alene.

For de som har flytta vekk for å studere, er det lett å bli kjent med nye folk? Noen andre som har kasta bort ungdomstiden sin og klart å bygge opp et nettverk senere i livet? Hva kan jeg gjøre selv for å bli bedre kjent med folk en bare prat på skole/jobb?

Jeg håper jeg har fått ned tankene mine på en oversiktlig måte, og blir glad for innspill.