Meningen med livet er livet i seg selv.


Om en skal filosofere kan en stille spørsmålet, hva er meningen med livet gitt konteksten av universet?

Når en skal tenke på et slikt konsept kan det være greit å ha et referansepunkt.

Hvilket referansepunkt skal man ta?

Hva med universet i seg selv? Dette blir fort vanskelig, siden når man tenker en tanke må det finnes en bevisthet som tenker tanken. Altså er vårt referansesystem bevistheten i seg selv.

En stein har et forskjellig referansesystem enn et mennesket.
Kan man i det hele tatt bruke en stein som et referansesystem? Ut fra det vi vet er det ikke noe som føles ut det å være en stein. Og da kan man videre tenke, hva er en stein? For en stein er et konsept i vårt sinn. Vi ga den navnet en stein. Men hva er en stein? Hva er universet?

Uansett, problemet med hvorvidt det finnes mening med livet eller ikke er at vi tenker på mening ut fra teoretisk eller filosofisk utgangspunkt istedet for et nevrologisk standpunkt.

Relativt til universet så finnes det ingen mening. På samme måte som en blind person ikke kan se. Ikke misforstå, det er ikke slik at det ikke finnes mening, men relativt til universet finnes det ikke noen mening. Mening er et konsept laget av mennesker, og derfor må man definere det ut fra den konteksten.

Sett ut fra et evolusjonistisk synspunkt kan man se det slik at meningen er utviklingen av menneskeheten. Og om man klarer å ta et større perspektiv så vil det skalere til utviklingen av jorden og alle dens livsformer.