Jeg mener at meningen med livet er å leve det.
Altså, at det ikke ligger noe mer bak det.
Du blir født, du lever, du dør.
Circle of life / naturens gang.

Når det gjelder verden og da tenker jeg kun på planeten vi lever på, så er min mening det at vi mennesker er litt som ugress, vi overformerer oss, ødelegger naturen, utrydder dyrearter og mye mer til bare for at vi skal få plass å gjøre som vi vil, vi gir rett og slett faen i alt som har med kloden vår å gjøre for å utnytte den og ødelegge den mest mulig.

Ser man på for eksempel hvordan dagens urstammer lever, så betyr naturen så og si alt og de ødelegger den ikke ved mindre det er ytterst nødvendig.

En liten sidenote til akkurat det ovenfor:

Anbefaler å ta en titt på noen av episodene fra "Best Ever Food Review Show" på YT hvor Sonny reiser å besøker forskjellige stammer blant annet i Afrika og Asia for å se litt hvordan de lever, da showet ikke kun handler om mat men også en del kultur.

Samtidig så hogger vi ned regnskogen for å lage burgere og sørger for mindre produksjon av oksygen, vi forurenser som bare faen, sprenger, driller, borrer og alt mulig som litt etter litt bare vil svekke planeten mer og mer, mulig det kan "repareres" men også stor fare for at det allerede er for sent.

Svartedauden, spanskesyken, malaria, korona for den saksskyld og en haug med andre pester, plager, sykdommer og naturkatastrofer som har skjedd og kommer til å skje igjennom hele jordens historie tror jeg skyldes "naturen" sin måte å utvikle ett slags forsvar mot oss mennesker. Alt av natur henger sammen om man tenker litt over det, alle planter og trær har røtter som går med i jorden og ett eller annet sted så blir det som ett ledningsnett under bakken hvor alt samles og henger sammen, bortsett ifra de stedene vi ødelegger selvfølgelig som "mister" kontakten med resten av naturen.

Sikkert en del år til, men det vil garantert komme en ny istid, kjempe asteroide eller vulkanutbrudd, som jeg på mange måter tror vil "resette" planeten. Og begynne det hele fra start igjen.

Nå har jo blant annet klima blitt en stor greie, så kanskje vi ender opp med å slutte å ødelegge planeten men heller gjenoppbygge den om noen 50-1000 år, om ikke atomkrig sprenger alt til smuler som for evig vil flyte rundt i rommet og kræsje som kometer/asteroider på andre planeter, måner og lignende.

Når det gjelder verdensrommet (ikke bare vår galakse) så tror jeg vi bare er en bitteliten del av ett uendelig stort puslespill.
Å tro vi er de eneste livsformene som eksisterer blir for naivt å tro med tanke på hvor mange planeter som finnes der ute, vi har allerede oppdaget ett par planeter i solsystemet som muligens kan ha eller har hatt liv med lignende atmosfære som jorden, så i ett univers vi ikke aner størrelsen av er det nødt til å finnes andre livsformer som ligger langt foran oss teknologisk sett, men også livsformer som ligger langt bak oss og som fortsatt utvikler seg, slik det også en gang i tiden var her på jorden.
Mange av disse planetene har nok også ett eget økosystem hvor ting har utviklet seg i andre retninger enn det har hos oss.

Mye blir jo egentlig bare gjetting, fantasi, tanker og tro, men det er nå ca noe slikt jeg tror det er.

PS: skrevet på mobil så beklager for eventuelle skriveleifer (autokorrekt) og litt rotete skriving. Mye lettere å skrive på pc hvor man slipper å scrolle opp og ned for å lese igjennom å dobbeltsjekke