Sitat av
*pi
Poenget er at jeg ikke liker at folk insisterer på å prate med meg når jeg ikke signaliserer at jeg vil det. Jeg har jo ikke problemer med å bli kjent med fremmede. Jeg synes det er helt dust at alle som ikke er ekstremt utadvendte har en personlighetsfeil eller kulturelt handicap.
Å være kald er en negativ beskrivelse, det tyder på at du ikke bryr deg om andre. Det stemmer jo ikke, introverte er ikke noe kaldere eller mer uvennlige og egoistiske enn andre. Akkurat som at om du ikke liker å danse så er du en slags følelsesmessig forknytt og stakkarslig sjel. Det går liksom ikke an å være en varm, åpen og selvsikker person som bare ikke elsker overfladisk small talk og utagerende dansing.
Jeg får kanskje ikke forklart meg helt. Livsførselen er overhodet ikke preget av det, men av en eller annen grunn ser vi et 24 timer langt program om vedkløyving. Det ligger en selvforståelse og noen verdier bak der, som vi overhodet ikke lever etter men liker å tenke om oss selv.
Dissonansen mellom livet vi faktisk lever og det du skildrer er for stor. At endel ser et 24 timers langt program om vedkløyving reflekterer i min verden ikke annet enn at vi er svært opptatt av å være i begivenhetenes sentrum. Frykten for å gå glipp av nok en snakkis gjør at mange svelger 24 timers maratonsending.
Sitat av
*pi
Ja, det er paradoksalt, og egentlig litt uspiselig. Vi ser ned på den glorete og prangende stilen til utlendinger mens vi sitter på en vond trekrakk som koster 20.000.
Hvem er det som ser ned på prangende livsstil? Det kan da ikke være oss? For vi boltrer oss i velstand, luksusgoder og fråtser i alt som ikke er bærekraftig. Vi har kanskje ikke søyler på boligen, eller paradegate opp til boligen. Men om trær vokste fortere i vårt klima ville nok hatt det også.
Jeg tror kanskje mer at vi tilber den nye velstanden og de mulighetene den gir, og skulle vi føle et snev av dårlig samvittighet ikler vi oss flagship treningstøy og utstyr og tar en tur i marka eller aller helst på hytta. Som fort krever en to timers kjøretur en vei i en kostbar og drivstofftørst SUV. Når vi kommer frem lages det instavennelig hi end ikke bærekraftig gourmet mat samtidig som glass klinkes, glass med kostbare dråper fra hele verden.
Sitat av
*pi
Det er vel ikke trist hvis jeg liker det. Jeg kan fint blomstre for meg selv på en kafé også jeg, du trenger ikke synes synd på meg Jeg sitter ikke der med et patologisk undertrykt behov for å reise meg opp og danse eller gi noen en klem. Jeg er heller ikke kald og likegyldig til de andre på kafeen, jeg bare foretrekker en annen og mindre overveldende måte å kommunisere med dem på. Jeg er ikke spesielt introvert egentlig, så det er sikkert kulturelt.
Du skal forresten ikke disse skilpadder. Under det harde skallet er de usedvanlig omsorgsfulle og empatiske dyr.
(Bare kødda, de er psykopater).
Men vi er jo ikke alle introverte, likevel er vi som nasjon et lukket folk. Har full forståelse for at introverte skjermer seg, det er både helt naturlig og for dem helt nødvendig. Men de introverte utgjør jo ikke majoriteten. Så hva er det med resten av oss som er så inderlig redde for å komme nær andre mennesker, som er så skrekkelig redd for å vise vårt sanne jeg?
Vi er kalde men vi er jo ikke hjerteløse kynikere. Når situasjonen krever det så opptrer vi som varme mennesker som bryr oss om våre medborgere. Og det er kanskje nettopp dette som gjør at jeg sliter med å forstå dette fenomenet.
Når vi kan være så varme og hjertegode i krevende stunder, hvordan kan vi da være så lukket og reserverte dag ut og dag inn størsteparten av livet?