Jeg har også lurt mye på de sterke følelsene rundt det, og særlig aggresjonen.

Altså, det er forståelig at man ikke skjønner det, synes det er tullete og komisk, eller at man tenker det er en sykdom. Jeg er uenig, men jeg klarer å se tankerekkene som fører dit. Men at man blir så voldsomt opprørt? Man føler jo ikke sånn overfor andre syke eller rare folk. Det tyder på at det er ettellerannet som stikker dypere i deres egen identitet, og på et vis rokker ved fundamentet deres. Ikke nødvendigvis klisjeen om den homofobe som egentlig fortrenger sin egen homofili (selv om det nok skjer). Men ett eller annet om kjønnsroller, at man føler man tradisjonelt hadde en slags trygg posisjon, som glipper nå når det ikke er normer som regulerer det. Man ser jo mye av samme aggresjon hos incels, det der at den moderne utviklingen har fratatt dem en slags rett. Å være trans må jo være det ultimate uttrykket for at ingen regler gjelder lengre. Det virker som det skremmer livet av enkelte.

OK, det var dagens midnattspsykologisering. Jeg her egentlig ikke så sterke meninger om hva sosialt kjønn er, om det er noe i det hele tatt, om det burde være noe i

Du hadde just tenkt til å nevne det ved neste korsvei, at jeg tror forestillingen til enkelte om at "en mann er sånn" "en dame er sånn", og når de reglene brytes så blir'e så voldsomt mye unødvendig gnål, som en altfor full fyr på fest som roper "spell no Creadence a", selvom de er spilt 10 ganger den kvelden. en ideell verden. Det jeg ser, er folk som har det jævlig, fordi kjønnsrollene, forventningene og kulturen det det er, og fordi folk møter dem med avsky, latterliggjøring og aggresjon når de prøver å finne seg til rette. Derfor går jeg i pridetog.