Jeg tror ikke jeg kan svare avsnitt for avsnitt på resten, det blir så mange ord. Men jeg forstår det som at du tviholder på ord som ansvar, moral, valg og til og med fri-villig, i et system der ingen aktører har noen alternativer å velge mellom. De tror de har det, men de har det ikke.

Du skiller ofte mellom å være fri til å velge det du ønsker men ikke til å ønske det du ønsker. Det er ingen forskjell på det, du flytter bare problemet et hakk bak.

Av og til argumenterer du med at handlingen har reelle konsekvenser for bevisste, følende mennesker. Et lynnedslag har reelle konsekvenser for den det treffer, det påvirker hans lykke-/lidelseregnskap. Har lynet dermed et valg eller et ansvar? Noen steder tror jeg du mener at det at vi er klar over disse konsekvensene av handlingene våre gir oss ansvar. Vel, jeg er klar over at det er kjipt for naboen å bli truffet av lynet også, men jeg kan ikke hindre det. Jeg er også fullt klar over at det er vondt om jeg kjører ham ned med bilen, men jeg kan jo ikke hindre det heller. Ikke om det skjer i mørket ved et uhell, og ikke om jeg har planlagt det i månedsvis ved kjøkkenbordet i frustrasjon over at han ikke vil kutte ned det jævla treet som skygger for altanen min. Jeg kan ikke noe for at jeg liker sol, at jeg ikke liker naboen, at jeg ønsker å drepe ham, at jeg dreper ham. Jeg kan ikke på noe tidspunkt hindre denne hendelsessekvensen noe mer enn jeg kan hindre lynet i å treffe ham. Du sier det jo selv, mitt ansvar og valg i denne saken er bare noe jeg forteller meg selv i etterkant. Hvis jeg har en illusjon om at mine forbannelser av naboen forårsaket lynet som drepte han, er jeg ansvarlig for lynnedslaget da? Jeg ville at det skulle skje, jeg tror jeg fikk det til å skje. Bør jeg dømmes for mord?

Noen steder argumenterer du med kompleksitet. Det er bare tåkelegging. At det er en faktor som bestemmer et utfall er ikke annerledes enn at det er summen av en milliard faktorer. Det gjør bare at det føles mer frivillig for deg, fordi du ikke ser årsaksmekanismene. Du snakker om at det har konsekvenser om du tror på anstrengelser, om du anstrenger deg, om du bryr deg eller ikke, om du sitter og venter, at du skriver. Ikke en eneste ting av dette velger du. Du har ikke stor kontroll over det som over hvorvidt lynet slår ned i meg. Det bare føles sånn, fordi du lager deg narrativer i etterkant. Det du sier er egentlig at det er greit for deg at det føles som at ansvar og moral finnes, og det er greit for meg at du finner det nyttig å leve med den følelsen, men du kan da ikke påstå at det er sånn på ekte? You can’t have your cake and eat it, men hvis du kan leve med dissonansen så kan du kanskje klare å kjenne kakesmaken i munnen. Det funker ikke for meg. Ekte kake eller ingenting!