Jeg er så heldig at jeg er født i en kultur hvor sosial status betyr mer enn noe annet. Det finnes ikke et verre folkeslag enn det jeg opprinnelig er. Jeg føler meg mer norsk for å si det mildt, men likevel henger det igjen noen "skap"-greier inne i meg fra den andre kulturen..

I min kultur er det slik at utdanning, jobbing og stifte familie med mange nok barnebarn er svært vesentlige ting om du skal regnes som "suksesfull". Om du gjør det stikk motsatte, og faktisk nyheter litt frihet, så vil man automatisk bli sett på som er litt på den skeive kanten av livet. Og alle andre folk som ikke en gang er i familien din, vil få vite om det. Det er et sykt lukket miljø hvor alle sladrer om alle, og skrur på et smil på sammenkomster.

Heldigvis har jeg blitt oppdratt helt anderledes av mine foreldre enn det som er vanlig for vår kultur. Foreldrene mine vil jeg si er godt integrerte i det norske samfunnet, og har 2 gode stillinger (utdannede) i helsevesenet innenfor psykiatri og eldreomsorg. Foreldrene mine har oppdratt 3 gutter i et helt annet samfunn enn det de vanligvis er vant til, og det sier seg selv at det har vært en STOR utfordring for disse. Å bli tatt for røyking av sigaretter, havne på legevakten for mye alkoholinntak som 14 åring (hadde dette vært i hjemlandet, så hadde foreldrene mine måtte flytte ut av landsbygda) ++. Dette er absolutt ikke hverdagskost i en normal utlending familie for å si det sånn.

Men for å komme til poenget; foreldrene mine har gjort en jævlig god jobb som foreldre. De har fått oss, som er 2 generasjons innvandrere, til å forstå hvor viktig det er å kunne lykkes med disse vesentlige tingene de maser om fra starten av. De lot oss være norske, lot oss integrere oss, og tenkte; shit, vi kan faen meg være BEDRE enn de hvite gutta på Frogner! Dette er satt på spissen selvfølgelig, men dere skjønner greia. Hender fortsatt at folk ser rart på mamma siden hun setter seg i en Audi, mens mamma bare gliser avgårde. Sånne ting betyr en del for oss, å vise at vi faktisk kan lykkes og utnytte oss av de mulighetene som er gitt. Og for å ikke glemme å vise de andre av vårt folkeslag at vi faktisk kan leve livet som normale ungdommer, og fortsatt ha et godt liv. Alt trenger ikke å være så jævlig A4-kantet.