For meg var det omvendt. Jeg Hadde aldri prøvd noe før jeg ble 35, men jeg var følelsesmessig føcka (død på innsiden og likegyldig til alt, pga depresjoner og "styggen på ryggen") det første jeg noen gang prøvde i mitt liv var mdma, og det rev ned alle veggene mine, jeg fikk følelser jeg ikke visste jeg hadde og tenkte basicly at "dette er jo faen meg følelsesmessig medisin!" Og med det ville jeg prøve ett par flere ting (etter research var gjort selvfølgelig)for å se hvor mye jeg følte meg feilinformert om. Det ble speed, kokain og andre stoffer betraktet som "ok og prøve en sjelden gang, men stopp der". Jeg var aldri noe interessert i å begynne med noe på fast basis. Deretter oppdaget jeg LSD, og mistet med det lysten på mdma/speed. Jeg mistet rett i og slett lysten over natta. Jeg følte at den gamle meg var død, og en ny meg var gjenfødt. Jeg er egentlig en ganske introvert person, og speed gjorde meg utadvendt og sosial, så for meg hadde den vært førstevalget back in the days. Så ett halvannet år senere prøvde jeg sopp og da var det adjø til LSDen og. Jeg oppdaget at det jeg søkte var mental bearbeiding, innsikt og følelse av å jobbe med seg selv. Så siden har jeg holdt meg til sopp og Ayahuasca. Jeg vil ikke engang ha speed om jeg får det ute på fest. Jeg er ikke redd Speed, eller frykter jeg kommer ikke til å "crave " det... Jeg bare ser ikke hensikten med å ta det, og lysten er død. Det som var galt med meg er i hodet, og ingenting fysisk som mdma/speed kunne fikset det, men soppen jobbet på meg mentalt, og jeg er sterkere enn hva jeg noen gang har vært. Hadde vært uten jobb i mange år, og nå har jeg hatt jobb i over året, uten planer om å slutte.