Jeg har aldri hatt en nedtur lik denne før. Altså angst, panikk og skikkelig deppa ja, men her var det helt klart noe mer enn det. Jeg er nok ikke i tvil om at jeg tok for mye. Spesielt med tanke på hvor svimmel jeg var, overopphetingen og det at da jeg satte skuddet så ble jeg bare rolig og rar og ikke sånn superspeeda som jeg pleier dersom det er lenge siden sist jeg har tatt noe.




Det var vel egentlig først på fredag at jeg følte meg normal igjen. På onsdag i 18-tiden kjente jeg meg ikke lenger overdose-dårlig, men jeg var helt ødelagt fysisk resten av kvelden og hele torsdagen. Sov veldig mye, svimte av et par ganger (sliter med lavt blodtrykk så besvimer lett hvis jeg er dårlig) og var ellers bare helt ribbet for energi. Som om jeg hadde vært på kjøret i dagevis gjerne kombinert med MDMA også. Det var bare ikke noe med denne rusopplevelsen som ble positivt. Får meg til å tenke at jeg har brukt opp kvota. Kroppen min reagerer ikke slik den gjorde før og jeg får mye mer angst enn jeg fikk før. Kommer nok av at jeg rett og slett har blitt litt traumatisert av den gangen i november hvor jeg ble kjørt av ambulanse og inn på akuttmottaket og videre på hjerteovervåkningen. Det satte en støkk i meg og nå skal det bare ikke så mye til før kroppen min tror det er samme situasjon på nytt selv om det ikke er det.

Det er helt sykt hvor lite jeg tåler nå i forhold til da jeg trykte i meg alt mulig døgnet rundt. Akkurat nå føler jeg meg bare mett av hele opplegget. Hvis jeg visste at jeg kunne fått en fin runde med helt "vanlig" nedtur så ja takk. Men den gangen i november og nå har vist meg at mine dager med speed bør være over. Plutselig dør jeg liksom. Og det er jo litt rart at jeg blir redd for det da jeg har vært kronisk suicidal i over to år og regelmessig drømmer om å slippe å leve mer. Men dødsangsten tar fullstendig tak når jeg merker at noe ikke er som det skal være. Det er jo derfor jeg enda lever. På grunn av denne alvorlige dødsangsten. Har ikke klart å ta livet mitt fordi jeg er så redd for at det er verre å være død enn levende. Uansett hvor jævlig det er å være levende.

Derfor er det så skuffende at jeg nå innser at jeg ikke bør ruse meg mer på slikt. Rusen ble en måte å legge selvmordsplaner på hylla. Nå når jeg ikke føler for å ruse meg mer og etter hvert har innsett at jeg ikke tørr å ta livet mitt så er jeg stuck. Huff.