Jeg har røykt cannabis så og si daglig i kanskje 5-6 år. Alltid følt jeg har kontroll og aldri vært redd for at jeg er/kan bli avhengig. Dette har jeg bevist flere ganger ovenfor meg selv, og kjæresten min som ikke røyker selv har aldri vært dømmende og har latt meg gjør akkurat som jeg vil.

Jeg har alltid fungert på skole og i jobb, og vil si jeg har gjort det veldig bra da jeg har «steget i gradene» og byttet jobb til noe bedre 3 ganger i løpet av denne perioden.
Det er kanskje verdt å nevne at jeg var 22 år når jeg selv tok avgjørelsen om å prøve cannabis. Jeg elsket det og fortsatte pga nytelsen det ga meg.

Nå har jeg kommet til punktet hvor jeg ikke lenger gidder å tilbringe dagene til å jobbe, spise, røyke og sove. Det er mer nyansert enn som så, men dere som røyker/har røykt en del vet nok hva jeg mener.
Tar man først en joint blir man fort liggende resten av kvelden, og man fyller gjerne på med både 2-3 jointer til.

Jeg var så «heldig» å få lungebetennelse like ved årsskiftet, og bestemte meg i samme slengen for å utnytte muligheten til å slutte cold turkey.
Nå har det var gått en mnd og på lørdag kjedet jeg meg fælt ettersom at jeg var alene hjemme og ikke orket å dra ut med venner.
En kompis ringte og spurte om jeg ville bli med på et par trekk med han, noe jeg så på som helt ok og vi møttes litt etterpå.
Jeg tok meg kanskje 7-8 trekk totalt av en godt laget joint, og han tok resten. Jeg følte jeg måtte begrense meg og hadde allerede begynt å forberede meg litt på at jeg kom til å kjenne godt på kicket.

Resultatet var at jeg grønnet ut totalt. Noia inntraff, men jeg klarte å holde roen og si til kompisen min at jeg gikk hjem igjen fordi jeg ville hvile. Han tenkte ikke noe mer over det og vi skilte lag.
Når jeg kom hjem etter 2-3 minutt var jeg både kald pga lav temperatur ute, og jeg stresset veldig med tanker om at hjertet mitt banket uvanlig fort.
Jeg gikk på badet for å få varmen i meg, og kort tid etter litt pusteøvelser følte jeg en ro i kroppen igjen.
Jeg var også nå varm nok til at jeg til av meg buksen og sokkene, før jeg satt meg i stuen og skulle til å se på TV.
Plutselig fikk jeg et mega-anfall der jeg virkelig fikk hjertebank. Helt utav det blå føltes det som.
Panikken inntraff og jeg tenkte umiddelbart det verste. Aldri opplevd en verre «this is it»-følelse av at hjertet ikke taklet mer.

Jeg fikk tanker om å gå til naboen for hjelp, ringe kjæresten som var et stykke unna, eller å ringe 113.
Jeg tastet faktisk nummeret 113 men prøvde hele tiden å overbevise meg om at jeg bare hadde en dårlig opplevelse av paranoia.

Jeg la meg i sengen og pustet bevisst med magen, ut og inn kun gjennom munnen. Etter kanskje 20 minutt med ustabil sinnstilstand og kroppstilstand roet jeg meg mer og mer, men hjertet kjentes fortsatt ut som at det skulle eksplodere hvert øyeblikk.
Jeg var livredd, for det ville bare ikke gi seg.

Likevel så gikk alt fint (selvsagt, kan man si), og jeg tenkte noen timer etterpå at jeg var utrolig flau over å ha flippet så sykt.

Men, dette gjorde at når søndagskvelden kom ville jeg teste igjen for å faktisk sjekke om det var et isolert tilfelle og at jeg bare hadde vært uheldig.

Jeg hadde noe smårusk igjen liggende som jeg fikk rullet til en veldig liten joint.
Det er viktig å understreke at jeg er vant til å røyke store jointer helt alene, og dette var kanskje 1/4 av hva jeg normalt sett ville laget meg. En «minijoint» i en erfaren røykers ordbok.

Etter 5-6 trekk begynte jeg igjen å få ekle tanker om at det ikke var et engangstilfelle det som hadde skjedd.
Jeg grønnet ut igjen ganske fort, og endte opp i sengen kort tid etterpå fordi jeg følte meg utrolig kald.

Hjertet banket fort, mye fortere enn vanlig, men ikke i nærheten av samme følelsen som dagen før.
Ikke minst så fikk jeg stoppet noia’en mye kjappere, men det skulle vel bare mangle når det var såpass dårlig mekket i forhold til min kompis sin joint fra dagen før.

Nå er jeg kommet fram til spørsmålene mine:
Hva feiler det meg? Er dette bare noe jeg kan overse? Er jeg litt hypokonder?
Burde jeg oppsøke lege? Jeg følte virkelig at hjertet skulle sprekke hele brystkassen min.

Har noen andre lignende opplevelser? Kan jeg virkelig få bad trips av cannabis, som jeg er såpass godt kjent med fra før av, selv om det var gått en liten mnd?

Jeg tror selv at dette er null pes, men jeg fortstår bare ikke hvordan jeg kan være så klar i hodet og likevel få så «nær døden»-opplevelse i denne sammenhengen.

PS. Mens jeg skrev dette her har jeg ved minst 3 tilfeller vurdert å bare slette hele teksten og la være å poste dette. Men nå skader det ikke å fortelle min historie, i håp om at noen kanskje har lignende opplevelser og kan betrygge meg om at jeg bare har vært en «jævls pussy». Jeg håper på det siste.

Kan også nevne at overhodet ikke har tenkt eller ønsker om å røyke mer, slik at dere ikke skal tenke at jeg ikke har kontroll på røykingen.
Det kan jeg med trygghet si at jeg har.

Takk for tiden deres.