Sitat av
random67489
Hva var det gjorde at du opplevde innleggelse som noe så positivt at det medførte ønske om stadige innleggelser? Var det at du følte du ble tatt på alvor på institusjonen? At de så deg og det du slet med og likevel behandlet deg med respekt?
Psykiatri er ofte omdiskutert fagfelt, kanskje noe grunnet historikken og hvordan vi tidligere har behandlet psykisk syke mennesker med blant annet lobotomi. Det er liksom ikke matematikk der svaret er gitt og ferdig med det. Men det er veldig mange dyktige folk som jobber innen psykiatrien og selvsagt noen som kanskje ikke burde hatt den type jobb.
For noen psykiatriske tilfeller så vil det være nødvendig med innleggelser når symptomtrykk blir for stort eller om det skjer endringer i tilstand som feks skifte av fase for de med bipolar eller psykoser. Noen psykiske plager vil være av kortvarig karakter mens andre vil vedvare og noen vil måtte regne med å leve med diagnosen. .
Veldig ofte var innleggelsene negative, og jeg fikk aldri skikkelig behandling ved innleggelse, det var mer «skadekontroll». Men jeg opplevde en viss trygghet i galskapen, at det var mennesker som måtte ta vare på meg, at jeg slapp å gjøre det selv. Jeg sitter igjen med ganske mange traumer etter mye av det jeg har gjort og det mine handlinger har ført til, men jeg holder hodet hevet ennå.
Man kan vel si at jeg ble avhengig av den responsen jeg tvinge frem hos helsepersonell som måtte deale med meg når jeg var på mitt verste, og den oppmerksomheten som fulgte med.
Jeg er veldig glad for at jeg ikke skader meg selv lenger, eller har et behov for at psykiatrien ser meg, for det er så ødeleggende i livet. I mange år var jeg så opptatt av min egen elendighet at jeg glemte å leve, glemte å kjenne på at jeg levde. Nå er det ingenting annet jeg vil- leve å være fri fra av psykiatrien, ta ansvar for meg selv og gjøre gode handlinger, både for meg selv og andre.