Jeg er utrolig imponert over hvor ærlig du er med deg selv, bare det å være åpen for muligheten til å være psykopat utviser en fascinerende grad av ydmykhet. Det viser hvor langt du er villig til å gå for å finne årsaken til dine problemer, og at du ikke er ute etter trøst, men sannhet.

Jeg vet ikke om du forventer mer av deg selv enn andre, eller om du bare er mer bevisst på dine egne svakheter enn andres? Fordi i forhold til ego så er det som slår meg som den største forskjellen på deg og "alle andre", er at du er mer bevisst på dine egne tanker. Vi drives alle av egoet, men som regel under et slør av empati. Det er sjeldent mennesker ofrer noe av seg selv uten å ha tilskuere.

Når det gjelder nestekjærlighet, det å unne andre godt, så virker det nesten som at du ønsker å "straffe" folk. Kan det ha utviklet seg fra en slags bitterhet, at du ikke føler deg forstått, over at ingen har tatt ansvar for ditt velvære? Jeg vet at vi mennesker på mange måter speiler måten vi blir behandlet på, det er lett å elske andre dersom du virkelig blir elsket av andre, på samme måte som at det er vanskelig å empatisere med andre når ingen empatiserer med deg. Du har kanskje hørt foreldre si; “Jeg ante ikke at jeg kunne elske noen så høyt, som når jeg fikk barn” – det er lett å føle at evnen til å elske er medføtt, men det er noe som kan læres.

En ting jeg lurer på om du har reflektert noe særlig over, du skriver at du kan ha gode perioder etter psykedelika. Har du prøvd å identifisere hvorfor du følte deg bedre? Hvordan var det mentale forandret etter du hadde tatt det?

Det at du føler du allerede har svaret på hvordan du skal ha et godt liv uten å agere på det, kan jeg definitivt relatere med deg i. Jeg ble i større og større grad en person som tenkte ekstremt mye, så selv om jeg var 99% sikker på at jeg visste hva jeg skulle gjøre – så tillot jeg den ène prosenten med usikkerhet om å overbevise meg om å fortsette å tenke. Det å tenke for mye er èn ting, men kombinert med et sinn som har en tendens til å tilte over på det negative, så er det lett å tillate og underholde negative tanker. Jeg begynte å finne grunner for meg selv til at jeg var uhjelpelig, jeg følte at ingen kunne relaterere uten å ha vært igjennom det samme.

Alt jeg skriver her i forhold til deg er kun spekulasjoner, det er umulig å vite akkurat hva som er essensen av problemstillingen din uten å virkelig kjenne deg. Men jeg kan i alle fall fortelle deg hvordan jeg kom meg ut av mitt personlige synkehull, forhåpentligvis så er det noe du kan få ut av det.



Jeg har alltid vært en "tenker", men det var først når jeg ble voksen at det begynte å bli et problem. Over noen få år så gikk jeg fra å være en som lett fant glede, håp og optimisme, til en person som gjorde alt jeg kunne for å vri alle perspektiver om til noe negativt. Jeg ble en som alltid så etter ting å kritisere, jeg frustrerte meg over mennesker generelt, jeg følte meg ikke forstått. I starten så tenkte jeg at dette bare var en del av personligheten min, men disse perspektivene begynte å smitte over på andre mennesker. Jeg satt forholdene i livet mitt på prøve, jeg ga opp andre mennesker raskt, jeg ble veldig deprimert, apatisk, og fant ingen mening i livet. Det var først på dette tidspunktet at jeg gradvis begynte å forstå at jeg måtte jobbe med meg selv.

Når jeg begynte å reflektere mer over meg selv og mitt eget sinn, så fokuserte jeg veldig mye på årsaker til at jeg var som jeg var. Litt på samme måte som at du åpner deg for muligheten til å være psykopat, så åpnet jeg meg også for slike muligheter. Etter å ha utforsket et hav av potensielle forklaringer til hvorfor var som jeg var, så begynte jeg å tro at jeg bare var ekstremt sensitiv for negative impulser, at jeg tenkte for mye, i tillegg til å være ekstremt selvbevisst (som deg). Jeg konkluderte med at dersom jeg hadde hatt et liv med sosial omgang, masse venner og kjærlighet, ingen bekymringer, da hadde livet sikkert vært levelig. Eller om jeg bare hadde vært en person som var naiv, og som ikke tenkte så mye. Jeg endte altså opp med å alltid forhindre meg selv fra å finne løsninger, jeg konkluderte alltid med at løsningen lå utenfor min kontroll.

Realiseringen som var den siste delen av puslespillet kom faktisk før det som fikk meg til å agere. Det var kanskje fordi det er en klisjè som alle har hørt. Sinnet er litt som andre mennesker – det gir det det får. Så dersom du tenker mye negativt, så blir hjernen flink til å tenke negativt. Dersom man begynner å prøve å tenke positivt, så blir etterhvert hjernen flinkere til dette også. Jeg vet at dette er en klisjè, men det er vanskelig å finne hull i logikken – hjernen er ekstremt dynamisk. Jeg forventer ikke at det er nok for deg til å plutselig motiveres til å fokusere på det positive, for det var ikke nok for meg.

Den siste delen av puslespillet var at jeg fant en måte jeg kunne avslutte negative tanker på. Jeg begynte å øve på å endre fokus når de negative tankene kom, men det funket ikke – jeg hoppet rett tilbake etter å ha distrahert meg vekk i noen sekunder. Det var først når jeg fant en måte jeg faktisk kunne trene på dette samtidig som jeg så progresjon, at bitene begynte å klikke for meg. Jeg tok på meg headset og satt på whitenoise, så prøvde jeg å fokusere 100% kun på lyden – omtrent hver 0.5 sekund så falt jeg ut, og hentet meg inn igjen. Dette repterte jeg hver gang jeg falt ut i 15min, den første dagen så klarte jeg på det meste å fokusere 100% på lyden i 2 sekunder. Over tid så ble dette bedre og bedre, noen dager gjorde jeg det dårlig, men trenden var positiv. Uansett, etter noen uker hvor jeg gjorde dette 3-4 ganger i uken så hadde jeg lært meg å kunne endre fokus, jeg kunne gi slipp på de negative tankene før de grep meg, og litt senere så begynte faktisk også bevisst å fokusere på positive ting. Det er akkurat som at jeg har trent kontrollen over sinnet på en ufattelig enkel måte. For all del, det er slitsomt, men når man ser progresjon på noe man vet kan gjøre livet bedre, så er det lett.

Her er det sikkert utrolig mange som klasker seg i panna, det er åpenbart en form for meditasjon jeg snakker om, men nøkkelen for meg lå i å faktisk kunne måle progresjon. Essensen av begge bitene jeg beskriver er noe som står i alle selvhjelpsbøker, men jeg er en person som må tro på effekten av noe, og da må det forklares på en måte hvor jeg forstår logikken, og som kan reproduseres. Jeg måtte jobbe meg igjennom ufattelig mange ting mentalt, før jeg i det hele tatt innså at jeg var på feil spor. Jeg kom til løsningen ved å ta utrolig krevende omveier, men omveiene førte meg til slutt til løsningen.


Det jeg omsider kom frem til, er at alle svarene du kommer frem til er det du vil de skal være. Dersom du har overbevist deg selv om at du er uhjelpelig, så gjør du deg selv uhjelpelig. Jeg søkte i lang tid etter en universal sannhet om hvorfor jeg tenkte negative tanker, men det finnes ingen universale svar. Jeg tror jeg er i stand til å forklare hvordan jeg havnet i den situasjonen jeg gjorde nå, men det ville ha blitt en ekstremt lang historie – og det betyr ingenting. Du er i den situasjonen du er i av ulike grunner, men istedenfor å konsentrere seg om hvorfor du er der, så bør du kanskje fokusere på hvordan du kan komme deg ut. Det finnes selvsagt scenarioer hvor du virkelig har en konkret årsak som du må deale med for å komme deg videre, men for meg så fant jeg aldri noen konkret årsak, jeg fant en vei ut.