Da jeg lå i senga litt senere følte jeg meg som en av de overlevende på dette bildet til Ivan Aivazovsky.
Som en overlevende som desperat klamret seg til vrakgodset fra det mektige forliste skipet man hadde befunnet seg på bare timer tidligere, men som likevel øynet et genuint håp om at redningen var nær i det det oppkavede havet roet seg litt igjen og solen begynte å titte over horisonten etter en lang og stormfull natt.
Men nå måtte jeg velge; fortsette å klamre meg til vrakgodset og forbli passiv - eller gi slipp på det og jobbe knallhardt mot det utmattende havet, som representerte selve livets mange harde og tunge kamper, for å finne redningen selv?

Nok om den personlige delen og la meg heller oppsumere hva jeg fikk ut av dette på kort sikt.
Stedet jeg elsket å vandre rundt på var mitt igjen og bearbeidingen av sorgen over hva Ludvig sin bortgang angår var en stor suksess.
Jeg vil anslå at jeg fremskynnet sørgeprosessen med ca. ett år i løpet av en eneste kveld basert på sammenligninger med tidligere erfaringer - og jeg har slått meg til ro med de gode minnene vi hadde sammen og er veldig takknemlig for å ha kjent denne flotte mannen så godt som jeg gjorde.
Og uten å forherlige narkotiske stoffer, vil jeg påstå at både psilocybin og muskimol utvilsomt er stoffer med stort terapeutisk potensiale under riktige omstendigheter, ihvertfall for mitt vedkommende.
Det betyr ikke at dette er det korrekte valget for deg som leser dette, eller for meg neste gang noen nær meg dør, men igjen; denne gangen opplevde jeg unektelig et enormt utbytte av disse rusmidlene.
Selv om det bare var en kraftig rusopplevelse - eller kanskje en rusutløst psykose for den saks skyld?