### 2/2 ####
En av de kanskje viktigste leksjonene jeg føler jeg har blitt eksponert for er at ayahuasca har definitivt mye å lære og vise, men det må integreres, praktiseres og brukes. Uten integrering så er gir det et begrenset utbytte slik jeg ser det. Flotte og dype visjoner er uten tvil magisk og og forførende, spesielt visjoner som er dypt personlig, gjerne om fortid eller framtid. Men for min del havner det til syvende og sist om hvordan disse visjonene påvirker meg i mitt vanlige liv. Får jeg et bedre og dypere forhold til mine venner, til min familie? Klarer jeg å være mer av den personen jeg ønsker å være? Tar jeg ansvar for meg selv, mine gjerninger handlinger og intensjoner? Og hva med alt og alle rundt meg, hvilket ansvar har jeg her, og hvordan bidrar jeg konkret og rent praktisk til å oppnå det som er best for meg selv og andre? Osv osv.

I en periode var jeg veldig fokusert på seremonier, og ville gjøre flest mulig av dem. Jeg følte meg som en bra person i seremoniene, og likte slik jeg var, slik jeg tenkte, og slik jeg oppførte meg og jeg elsket innsiktene jeg fikk. Jeg merket at dette smittet over på hverdagene mine, og jeg levde bedre. I min daværende illusjon så jeg på seremoniene som essensielt da det var de som forårsaket denne forbedringen i levemåten min. Så kom plutselig en seremoni som forandret alt dette. En seremoni hvor jeg ble spurt om jeg la merke til hva som hadde skjedd med livet mitt, at alt hadde handlet om min neste seremoni. Videre ble jeg vist, så klart og spesifikt at det er jo livet i seg selv som er den største seremonien, den seremonien jeg bør ha mest fokus på og i den seremonien er det jeg som er sjamanen, og kun jeg.

Dette førte til en bevissthetsendring i måten jeg integrerte plantene i livet mitt. Hva jeg lærte i ayahuasca seremoni hadde jo særdeles lite eller ingen nytte dersom jeg ikke brukte det, praktiserte det, og implementerte det rent praktisk i livet mitt. Dette trigget videre kjedereaksjoner om hvordan jeg i enkelte perioder i livet mitt har elsket å samle på kunnskap som jeg egentlig aldri har utnyttet skikkelig. Det var som om jeg satt på biblioteket og lærte og lærte men aldri tok med meg kunnskapen inn i mitt fysiske liv, eller delte den med noen som kunne ha nytte.

Ayahuasca har jeg fremdeles et godt og sterkt forhold til, men jeg har kanskje et enda større fokus på alle de andre plantene. Hver plante har sin egen verden, og slik som jeg har opplevd det, sin egen "personlighet" eller egenskaper/medisin/spesialitet osv. Noen er mer sjalu enn andre, noen mer tilgivende, noen mer mørke og noen mer intense osv. Akkurat som forskjellige folk.

Ser at mine første innlegg var nokså preget av godt/ondt svart/hvit tilnærming. I skrivende stund lever jeg med den oppfatningen at ting er svart/hvit og kanskje grått. Det er ikke noe som preger meg så mye nå. Ihvertfall liker jeg å tro det

Kjenner på mye takknemlighet til ayahuasca og andre planter, og også til meg selv og de jeg har møtt på min vei.
Livet har endret seg mye og det er stadig under utvikling, jeg er takknemlig for det som har skjedd, godt og dårlig, samt for at livet oppleves som magisk og meningsfult.
Kunne jeg oppnådd dette uten bruk av ayahuasca og planter? Hvem vet. Jeg tror jeg hadde et nokså spesifikt behov og ser faktisk tilbake på hvilken sterk dragning jeg hadde, og forøvrig fremdeles har mot dette. Med det sagt så tror jeg ikke dette er for alle, og jeg tror at det finnes like mange forskjellige konstruktive veier i livet som det finnes forskjellige folk, og at hver av disse veiene kan oppleves som meningsfylle.