View Single Post
Det er enkelt å stå på utsiden å mene noe om medisinering og diagnoser. Men om man snakker med folk som sliter enten det nå er med angst, depresjoner, adhd eller lidelser så tror jeg basert på mennesker jeg snakker med at de aller fleste er veldig glade for diagnosen. For det setter ting i korrekt perspektiv. Det gir en forståelse for hvorfor ting noen ganger eller ofte blir kompliserte og det kan også gi ideer til hvordan livet kan leves med minst mulig plager.

Medisinering er for noen kontroversielt. Feks depresjoner kan for mange løses uten medisinering, men en betydelig innsats av feks kognitiv terapi. Men i det offentlige er det ventelister mange plasser. Og hvilke alternativer har man da? Spise sunt og trene mer? Det er jo ofte de rådene folk får.

Medisinering av adhd er i mine øyne uproblematisk. Fordi medisiner gir økt livskvalitet. Mindre indre kaos og mer konsentrasjon og fokus. Det virker inn på nesten alle områder i livet. Det blir enklere å ta til seg faglig lærdom, følge undervisning eller forelesning. Ting som kan være umulig for mange uten medisiner. Det å få farmasøytisk hjelp til å klare å holde struktur på hverdagen og livet generelt bidrar jo til økt livskvalitet. Samspillet med andre mennesker blir for mange mye enklere fordi de klarer å være engasjert i samtaler, de klare å kommunisere uten at de fremstår som vimsete eller uinteresserte. Det kan gjøre det enklere å beholde eller skape vennskap og kontaktnett. Som igjen har en stor rolle på livskvalitet.

Nå er det nok mulig å få til dette også uten medisiner for mange. Det vil sikkert variere hvor stor grad av adhd folk har, hvor godt de har funnet måter å håndtere den på osv. Men for flertallet så ser jeg ikke et reelt alternativ en medisinering per idag. Og som ellers så bør jo doseringen være lavest mulig pga bivirkninger med stor nok til det gir effekt.