Man burde kanskje ikke diskutere som om de som ikke griper inn er jævlige, fordi man da risikerer at de ikke gidder å høre på, men jeg er enig med Tøffetom i at man burde anerkjenne at de, vi, er det. Feige, likegyldige, helt normalt menneskelig jævlige. Derfor prøver man å ikke være sånn.

Dette er en såpass engasjerende tråd og et såpass spennende tema fordi de aller fleste, meg inkludert, er enige med deg, med et stort MEN (å nei). Her tvinges iallefall jeg til å ha to tanker i hodet samtidig, og det er litt digg.

Det kreves ikke mye fantasi for å se for seg scenaroier der MEN-et er større enn imperativet til å ikke banke noen helseløs. Voldtekt, overgrep, kidnapping, fritzl hitler, tortur av dyr osv.

--

Jeg er ikke enig i påstanden at vold aldri er greit, og tenker at en god straffereaksjon er en form for overreaksjon. Men trådstarters overreaksjon var feig og patetisk.

En straffereaksjon kan ikke måles opp i akkurat samme styrkegrad som handlingen. Den må være sterkere. Jeg tror ikke noen tenker at det moralsk riktige her hadde vært at TS tafset på tafserns kjæreste, eller på tafsern selv. Og hvis man kan tilfredsstille hevnlysten, hindre gjentagelser av sånn oppførsel, og spare seg selv for fengselsstraff og betaling av voldsoffererstatning er det det beste. Rettferdighet praktiseres ofte i sanksjoner som overgår handlingene i styrkegrad, om du banker noen på byen, er det oftere en mildere straff å bli banket selv, enn å bli satt i fengsel i ett år, med rulleblad og begrenset sosial mobilitet.

Fysisk vold er forøvrig alltid greit i selvforsvar, eller i forsvar av noen som ikke kan forsvare seg selv. Dette er ikke trådstarters situasjon et eksempel på. Fysisk vold er den minst hensiktsmessige, minst smarte typen vold i de fleste tilfeller, som i trådstarters.

Du ønsker å knuse den personen som tafser på andres kjærester i fylla på fest (og den som forstyrrer andre med bluetooth-høytalere på tbanen). Ettersom du ikke kan innskrenke friheten eller mat,- og drikketilgangen til tafsern oppnår du dette med minst personlige konsekvenser ved total sosial utstøtelse.

Jeg hadde ikke klandret noen for å instinktivt reagere fysisk voldelig i en sånn situasjon, fordi jeg anerkjenner at det også er mitt instinkt. Jeg hadde mistet respekt for den som fortsatte å reagere voldelig. Man må begrense seg.

Jeg har til gode å oppleve en moraletisk diskusjon som ikke glir inn i Erasmus Montanus-land, som jeg vet jeg befinner meg i selv, der man vurderer noe kjølig og rasjonelt på avstand, og i økende grad snakker uforståelig om noe helt annet enn det som foregikk der og da. Etterspør her at noen kan peke meg i retning en debatt mellom to moralfilosofer eller moralfilosofiske skoler som ender i at de bygger bro mellom hver av sine i utgangspunktet motstridende etiske konstruksjoner for å fornye min tro på at dette faktisk er noe det er verdt å drive med.