Sitat av
enkel
https://www.baltimoresun.com/news/bs...story,amp.html
Denne var bra, legger til noen utdrag som er gjennkjennelige.
The irony is that psychiatry has always been oppressive -- even in the allegedly enlightened West -- given its imperious mandate to judge, manipulate and medicate what it decrees as undesirable behavior, and its sacrosanct power to lock up those who violate its norms.
It rests on haughty assumptions: that doctors, the sole arbiters of what's appropriate or delusional, know more about patients' inner lives than the patients do themselves, and that, if therapy stalls, it's because of the customer's stubborn "resistance" to such higher wisdom
But something new and drastic has been happening: their combined weight has heaved the whole system over on its head. Lately, psychiatrists are less oppressors than oppressed, increasingly controlled by higher authorities that dictate whom they will treat, with what, how and for how long.
to have mental problems treated like medical ones by insurance companies -- has turned into a Sorcerer's Apprentice nightmare, with psychiatrists tormented by the very tools they once found so useful.
insists that pharmaceutical companies merely offer "disinterested but selective support,"
Is it time to feel sorry for shrinks?
Once it was psychiatry that trampled these things, stuffing people into Procrustean categories; now psychiatrists are being told their judgment is superfluous and their compassion, irrelevant.
Jeg forstår ikke hva det er som skal være relevant med at du har spadd opp en 20 år gammel kronikk fra en amerikansk lokalavis. Vi finner igjen de samme påstandene som jeg avviste i et tidligere innlegg, og nok en gang uten noen konkrete kilder til å støtte opp under disse påstandene.
At en amerikansk psykolog tillater seg å fyre av noen bredsider mot en annen profesjon er på ingen måte oppsiktsvekkende.
At dette skal ta form av et argument for hva enn denne tråden har sklidd ut til å handle om er derimot vanskeligere å få grep om.
Igjen, jeg er ikke uenig i at overgrep finner sted, det gjør det. Det er veldig synd at det ikke gjøres mer for å avdekke dette, og her er det stort forbedringspotensiale.
Det er veldig synd at pasienter opplever at de ikke blir lyttet til.
Personlig tror jeg grunner er så enkel som at det kommer så mange henvendelser uten rot i virkeligheten, at man ikke har ressurser til å følge opp, og dermed blir mange av de klagene som definitivt burde blitt hørt stående uten oppfølgning. Når en viktig grunn til innleggelsen ofte er sviktende virkelighetsoppfatning, så er det vanskelig å skille reelle klager fra oppfatninger med rot i pasientens egne problemer.
Jeg mener ikke dermed at det er greit at det er sånn, men for å finne en løsning må vi først verdsette mekanismene som leder til at det blir sånn. Jeg har ikke noe godt forslag til hvordan en løsning på dette problemet kunne sett ut, og jeg vil gjerne høre hva andre tenker om dette.
Når det er sagt, så er grunnen til at jeg fortsatt gidder å svare at de ville påstandene som kastes ut, hvor man får inntrykk av at psykiatrien er et slags straffeanstalt for anderledes tenkende, drevet av sadistiske psykiatere som ikke skyr noen midler for å drive inn nye galeislaver til formålsløse psykofarmakologiske eksperimenter, belteleggning og "elektrozhock i nøtten" har ingen rot i virkeligheten.
Forsøk på å imøtegå denne kritkken ved å etterspørre kilder står i beste fall ubesvart, og i verste fall presenterer man samme poenget på nytt.
Det har blitt reist et godt poeng fra kritikersiden, og det er at beltebruken varierer betydelig utifra hvor man er i landet, og dette er godt dokumentert.
Personlig tror jeg dette har med kultur ved hver avdeling å gjøre, og det er veldig uheldig. Her bør det definitivt komme et organ som undersøker alle betydelige avvik fra gjennomsnittsbruken av tvang, slik at disse virkemidlene ikke anvendes mer enn absolutt nødvendig.