Patologibegrepet er definitivt problematisk. Tvangspsykiatri er dog i skjæringspunktet mellom sikkerhet og helse, og jeg synes det åpner for at en mer pragmatisk tilnærming lar seg rettferdiggjøre. Særlig når det er spørsmål om andres helse.



Dette er et ekstremt vidtfavnende utsagn, og jeg er litt usikker på nettopp hva du mener. Min erfaring er at både i primærhelsetjenesten, gjennom psykologhenvisning osv. og spesialisttjenesten, så snart pasienten er tilstrekkelig stabilisert, så er praksis å benytte FACT-team, en nokså bred intervensjon som blant annet arbeider med bolig, psykologisk behandling, arbeid, osv.





Diagnoser er ikke feilfrie verktøy. Psykisk sykdom er ikke utelukkende et biologisk fenomen, og de biologiske hypotesene som finnes er ikke tilstrekkelige. Jeg ser ikke hva som er nyhetsverdien av dette. Ikke at diskusjonen rundt diagnoser og essensen av psykopatologi ikke er interessant eller viktig, men det er en betydelig avsporing av denne tråden. Hvis du lager en ny tråd for dette emnet så vil jeg gjerne svare deg der.

Det er jeg enig i, når det gjelder behandlingstilbud. Det er en ulikhet i tilgang til help i psykiatrien som man aldri hadde godtatt i somatikken. Jeg vet det ikke var det du mente, men jeg tror det henger litt sammen. Overdreven tvangsbruk tror jeg har mer med manglende ressurser enn med sadisme å gjøre. Når man er konsekvent for få på jobb og de fleste uten kompetanse, så kutter man hjørner. Jeg har vært med på det selv, og tenker idag at det ikke var greit.


Hvordan foreslår du at man skal sette psykiatriske diagnoser, da? Eller mener du man ikke skal ha diagnoser i psykiatrien?


Litt enig, men det handler mer om at man må forstå hva en psyk. diagnose er. Det er ikke som en somatisk diagnose.

En diagnose kan være viktig på flere måter: Det handler om å se at det er et mønster i det man opplever, det blir på en måte et rammeverk å forstå det i som gir det mening. Symptomene er logiske innenfor denne forklaringsmodellen, ikke bare random dysfunksjon uten struktur. Det handler også om at det man opplever er noe kjent, noe mange andre opplever. Det er ikke "bare meg", det er ikke innbilning. Jeg ser ikke på diagnosen om en sykdom, men som en modell som forklarer hvordan man funker i forskjellige sammenhenger og hvorfor det er sånn. Paradoksalt nok kanskje, så kan diagnosen brukt rett gjøre at man føler seg mer normal.

I tillegg trenger vi selvsagt ord for å identifisere disse mønstrene hvis vi skal forstå, formidle, forske på, lage behandlingsopplegg osv. Du må gjerne kalle det noe annet enn diagnoser, men ett eller annet rammeverk må man vel ha. Diagnosemanualene oppdateres, og jeg tror og håper alle som jobber med sånt skjønner at det ikke er en ufeilbarlig fasit.