Ja det er vanskelig å mene hva du burde gjøre. Du burde helst hatt støtteapparat på plass i form av faste samtaler med psykolog og terapeut. Jeg skriver ikke det for å stigmatisere deg, men for at jeg vil du skal ha et psykologisk støttenettverk hvis det skulle gå galt med samboeren, noe vi prøver å unngå. Forholdet betyr mye for deg, regner jeg jo med.

Jeg pleier å rådgi folk til å vente til de er sikre med å fortelle om slike viktige ting, selv om det kan virke som et tillitsbrudd for partneren når tiden går. For hvis du er klar for å fortelle det, så håndterer du motpartens reaksjon bedre. Hvis du forteller det når du egentlig ikke er klar, så takler du en mulig negativ reaksjon dårligere, og det kan sitte i lenge, psykologisk. Hvis du har samlet litt krefter og som du skriver, er i likevekt, så tåler du en mulig negativ reaksjon bedre. Og hvis det blir en støttende og positiv reaksjon, så er du mer mottagelig for den også.

Dette du skriver om at du fikk panikkanfall da du var yngre, er noe du burde få prata med fastlegen om. Det kan være psykologiske ting du bør få prata om. Du behøver ikke nevne medikamentbruk i første omgang.

Det er vanskelig for meg å mene mye mer, for jeg har ingen erfaring med medikamentene du nevner. Får bare gitt moralsk støtte og veiledning basert på egen livserfaring.

Du er flink til å skrive. Dette er en sterk ressurs. Å skrive ned tankene dine i en bok eller på notisblokk på pc, kan være en veldig bra ting for psyken. Å skrive litt om hvordan du vil ordlegge deg hvis du skal ta samtalen og slike ting. Lage en livsstrategi osv.

Du må gjerne fortsette å skrive her også, jeg svarer hvis jeg har overskudd og tid! Kanskje noen med mer erfaring med medikamenter enn meg svarer også.