Meg: Dame på 41 år.
Når: Tirsdag, 14. juli.
Hvor: På balkongen til ei trygg og god venninne
Hvor mye: 2+1 gram cubensis i form av sjokoladekonfekt pakka inn i alufolie (fått for tre uker siden, oppbevart i kjøleskapsdøra).
Tidligere ruserfaring: Masse eksperimentering sent i tenåra/tidlig i tjueåra, men ingen utstrakt bruk: Speed, kokain, minus (én gang og aldri mer!), knips (alt for mye, tatt i en ræva setting, bæda som faen, men gikk bra til slutt), hasj og pot – som jeg periodevis hadde et semi-stort inntak av. Det meste av dette ligger snaue tjue år tilbake i tid, og jeg har ikke røyka på fem, seks år, da jeg begynte å mislike effekten av det. Per i dag nyter jeg alkohol nå og da, men har et veldig uforpliktende forhold til rus generelt.

Som jeg har skrev om i mitt første innlegg her inne, så har jeg over lengre tid ønsket å prøve psilocybin i håp om å få det litt bedre med meg selv, bryte opp i isolasjon og moderate, vedvarende depresjoner og generell engstelse. Og av ren nysgjerrighet også, må jeg innrømme. Jeg har de siste par årene lest øyet stort og vått om psykedelika, og følte meg etter hvert så sikker og trygg på å ta en avgjørelse, at da jeg fikk tilgang på meksikansk cubensis av noen venner, så lå liksom alt til rette.

Jeg allierte meg med ei venninne som jeg føler meg 100 % trygg på, og som jeg har en gjensidig omsorgsfull og nær relasjon til, og hun tok oppgaven på det største alvor – leste seg opp selv, og vi satte en dato. I utgangspunktet skulle vi være ute i en folketom park med åpne landskap og mange steder å sitte usjenert, men så kom værvarselet – styrtregn og 14 grader, så vi flytta hele seansen til leiligheten hennes. Etter å ha tenkt litt, følte jeg meg helt komfortabel med avgjørelsen. Kåken hennes er romslig og ryddig, ligger i øverste etasje på en blokk, og hun har en stor balkong med fantastisk utsikt.

Vi begynte med å dekke gulvet med dyner og puter, satte på Atom Heart Mother med Pink Floyd, satte oss ned og gikk gjennom alle eventualiteter. Så var tiden inne.
17:19. Jeg spiste to konfekter, à 2 gram sopp. Spenningen var stor, men vi ble røyksyke, og flyttet oss til balkongen med pledd. Hun nippa til litt vin, jeg satt og venta. Det gikk tjue minutter, tre kvarter, en time. Jeg merket at kroppen ble litt tung og treig, særlig nederst i magen, som om g-kraften økte rundt meg. Jeg følte et slags vagt slør av uvirkelighet, og et velbehag som minte om den følelsen du får når du så vidt begynner å bli stein.
Vi skravla om løst og fast en liten stund, men så følte meg jeg litt innadvendt, og studerte skyene inngående i stillhet, og det var som om de «pusta» litt, og jeg kunne se flere lag av skyer som virket mer tredimensjonale enn ellers. Ikke akkurat spektakulært, men fint! Jeg følte meg lett og glad, men venta fortsatt på noe mer.
Jeg satt sikkert sånn i tjue minutter og studerte skyene og tenkte på ingenting, men det føltes som en time. Da jeg så tilbake på venninna mi var fjeset hennes skarpere og fargene mer klare. Og det var i grunn det.
Etter det følte jeg meg bare chill, men etter snaue to timer etter inntak var det liksom bare som å være småbrisen/småstein, og ikke noe mer. Jeg spiste noen never paranøtter, og et par skiver manchego (som smakte supergodt! Bedre enn vanlig, men ingen sånn wow-aktig sensorisk opplevelse, forsåvidt). Til slutt ringte jeg mannen min, som kom innom med en konfekt til. Men en halvtime gikk, og en time gikk, og ingenting mer skjedde. Jeg følte meg mer og mer vanlig, og litt frustrert egentlig, og til slutt så innså jeg at denne trippen knapt nok var som å stikke tåa i vannet.

Så da helte venninna opp et glass vin til meg, og vi tilbragte resten av kvelden med å bare prate og drikke vin. Ikke mer enn tre glass for min del, men jeg ble litt småpussa.

Rusla hjem rett etter midnatt, og stupte i seng. Våkna halv seks av en vill hodepine (jeg er ganske følsom for tannin-rik rødvin, så det kan ha vært vinen.)

I dag sitter jeg her og kjenner etter hva jeg egentlig fikk ut av det, og jeg må si at det var fint lite, og jeg føler meg egentlig akkurat som før i dag. Den lille tiden noe skjedde med meg var veldig fin og forventningsfull, men ikke noen trippy høydare.

I forkant av det hele var jeg både nervøs, spent og rastløs. Jeg gjorde alt mulig for å forberede meg på en god tur – vaska hele kåken, la på rent sengetøy, pakka en sekk med ting som kunne være stimulerende (tegnesaker, såpebobler etc), dusja opp alt varmtvannet, og kledde meg i løse og ledige klær for maks komfort. Putta til og med et par sobril i veska i tilfelle helt krise-rottefelle.

Så, for å ha rydda eventualiteter av veien:
- Jeg tar ingen medisiner annet enn for diabetes og reflux. Jeg har tidligere gått på antideppressiva i kortere perioder, men fikk ingen nevneverdig positiv effekt av det, heller tvert i mot, og det er mange år siden nå. Jeg har sobril liggende, men tar det kun i nødsituasjoner, og det er månedsvis siden sist jeg har rørt den driten. Liker ikke så godt effekten av det, så om jeg tar det, er det på kvelden om jeg har stor uro.
- Jeg spiste først i ett-tida den dagen: To frøknekkebrød med smør og raust med pålegg: Ost med agurk og chilikreps i majones. I og med at jeg må passe på blodsukkeret, men sliter med dårlig matlyst, tenkte jeg at mindre mengder, men næringstett mat burde funke best for å holde blodsukkeret jevnt over tid. Samme med «nista» mi. Hadde med paranøtter, cottage cheese og manchego, samt en kurv jordbær som jeg bare spiste noen får bær av. Ellers spiste som sagt bare noen never nøtter, og tre, fire skiver manchego.
- Om det har noe å si, så er jeg helt gjennomsnittlig normalvektig: 167 cm, 65 kilo.

Så hva kan ha vært greia her? Har jeg tullete høy toleranse fra naturens side? Kan det ha vært en dårlig strain på den soppen? (Observerte fire av vennene mine ta en konfekt à 1 gram på fest, for så vidt etter å ha drukket en del og spis masse taco bare timer før, og de lå langflate og flira og pekte i taket i løpet av en liten time. Dette er de samme folka som dyrker soppen).
Jeg skal dobbeltsjekke at jeg ikke har misforstått noe helt fundamentalt med doseringa, men de jeg fikk dem av er på ferie nå, så det kan ta noen dager. Men svaret jeg fikk da jeg spurte for en liten tid tilbake var ganske konkret, så jeg vet ikke helt, altså.

Det mest positive jeg fikk ut av dette er at jeg føler jeg har brutt barrièren med å ha prøvd, og at jeg kanskje føler meg litt mer chill rundt det å prøve igjen, uten et forventningspress fra meg selv som er vanskelig å tøyle, selv om man er så sikker og realistisk som man kan på at man vil prøve. Og ikke minst en tross alt superkoselig kveld med ei god venninne som la så innmari godt til rette for at jeg skulle ha en god opplevelse.

Hva tenker dere?