Sitat av
Mandodiao
Når jeg skriver kjedeligere, så mener jeg at jeg har hele livet mestret kjedelig tilværelse med å flykte i dagdrømming, multitasking, impulser, kreativitet.
Dette dabbet ut på ritalin, men det skal sies at jeg sikkert kunne prøvd å være mere målrettet i å underholde meg selv i retning av å lese bøker (noe jeg ikke klarer til vanlig), gjøre produktive prosjekter, trene etc.
Så hvem vet. Viss jeg hadde gitt det tid og hatt en klarere visjon, kanskje det ikke hadde vært så ille.
Løsningen min sålangt har vært å skifte bosituasjon, si fra meg en lederstilling og fokusere på hva jeg bruker fritiden min på
Kan det hende at du har en depressiv periode nå? Og at du leter etter en quickfix?
Lag deg en liste over hva du er fornøyd med i livet ditt, og hva du ikke er fornøyd med.
Du vet at det ikke spiller noe rolle hva du skal gjøre om et år viss du er lykkelig i dag.
Du er iallefall ikke en amøbe, det ser alle som leser hva du skriver, du oppleves som smart og reflektert gjennom tekst
Kanskje er diagnosen og/eller medisiner løsningen og begynnelsen på et bedre liv. Men kanskje ikke. Det vet man ikke
Bare for å starte et sted. Det er ikke en quick-fix. Da ville jeg ikke laget denne tråden i tvil om jeg burde få diagnosen eller ei. Dessuten har jeg tenkt lenge over om jeg vil undersøke, ca 5 år. Jeg tar det veldig seriøst. Men du tar ikke helt feil, jeg er ganske sikker på at jeg er i en depressiv fase - jeg har vært der før - og det er en av grunnene til jeg er redd for å ta feil valg.
Interessant å lese om din opplevelse ifht dagdrømming osv. Jeg tar det med meg. Tusen takk for at du deler din opplevelse. Jeg skjønner at jeg aldri vet før jeg evt prøver selv.
Tusen takk for alle dine innsikter.
Sitat av
_abc_
Lappen på mc trenger du ikke være bekymret for. Og såvidt jeg vet er det heller ikke umulig å kjøre dumpertruck eller trailer selv med adhd. Faktisk er det vel noen adhd tilfeller der kravet er at det MÅ huske medisinen sin for å ha lov til å kjøre. Det er kanskje adhd med pf i tillegg, eller kanskje det var for de med manglende impulskontroll.
Tror ikke du skal bekymre deg for hva du mister fremover. Tvert imot. Det finnes mange type medisiner mot adhd. Og kanskje må du teste flere før du finner en som passer for deg. Kanskje finner du ut at du ikke ønsker å bruke medisiner eller kanskje bruker du dem sporadisk når situasjonen krever det. At tankene flyter og du har 200 samtidige tanker i hodet er kanskje ikke den mest kreative situasjonen. Men siden du ikke kjenner noe annet skjønner jeg at du tenker slik. Om du får medisin som roer ned tempoet i hodet så blir det kanskje enklere å tenke lengre tankerekker? Ikke bare strøtanker og ideer, men å faktisk følge disse tankene. Reagere på tankene og ideene, igangsette handlinger for å nå målene disse tankene krever. Og siden du har adhd så vil du nok fortsatt ha en langt større arbeidskapasitet enn folk flest.
Vet ikke om politi og forsvaret avslår å ansette folk med adhd - om de gjør det tror jeg det blir begått en stor feil. Men livet er jo uansett langt mer enn politi og forsvar. Skulle det bli slik at disse dørene lukkes så åpnes det uansett nye dører. Og spør du meg så er nå jobb i etaten eller forsvaret drittjobber uansett.
En diagnose vil neppe gjøre livet vanskeligere på noen måte. Jeg tror bestemt at det vil være starten på et bedre liv. Et liv der du vil oppleve å klare å gjennomføre langt mer enn tidligere. Der du vil se at oppgaver du tidligere ikke har maktet plutselig blir akseptable eller kanskje til og med rett enkle å få til. Og i forhold til medisiner så velger du jo selv - du kan droppe dem fullstendig om du føler for det eller ta det når du har behov for maks yteevne og mer kontroll på tanker og arbeidsinnsats.
Kanskje kan du oppnå alt du ønsker uten medisiner, med bare nye måter å forholde deg til ting på. Feks nye måter å lære ting på. Endre hvordan du jobber eller studerer. Kanskje trenger du hyppige pauser eller fungerer best med litt lengre intensive økter? Jeg tror at om du fortsetter hos psykiater, sier ja til å forsøke medisiner så vil du bli kjent med deg selv på en helt ny måte og du vil få et nytt perspektiv på livet og alt hva det kan romme. Men valget det er bare ditt. Og du kan alltids endre mening og gjøre om på valget. Du bestemmer om du deler diagnosen med noen eller holder den for deg selv. Ingen arbeidsgiver har rett til å spørre om evt. adhd heller. Med mindre det er spesielle helsekrav for stillingen. Så det at du får en diagnose bør slik jeg ser det ikke bety noe negativt for deg hverken nå eller i fremtiden. Og sannsynligvis vil diagnose, kursing, evt. medisiner gjøre livet ditt ennå bedre enn det er idag. Lykke til hva enn du velger. Og føler du at du har valgt feil så bare gjør du om på valget senere.
jeg vil bare si tusen tusen takk for svaret ditt. Jeg har lest det mange ganger og du har mange gode poenger. Takk! Jeg drømmer ikke om en karriere i politi eller militæret, mer om det var andre steder også. Og det er beroligende å vite at jeg velger selv hvem jeg deler en evt diagnose med. Og selvfølgelig at jeg kan teste medisin og at det ikke er et permanent valg for livet selv om det føles sånn akkurat nå.. Tusen takk!
Sitat av
0bs
Jeg fikk diagnosen da jeg var 15 ish og det har aldri vært et problem å ha det på papiret. Med unntak av militæret. Militæret, politiet og noen andre stillinger krever mer dokumentasjon, men den gjengse arbeidsgiver får aldri vite at du har adhd om du ikke forteller det selv.
Jeg har både førerkort og våpenlisens. Våpensøknadene blir godkjent uten problem (jakt).
Hvilke set backs er det du tenker en diagnose på papiret vil gi deg? DU forandrer deg jo ikke selvom du får en diagnose. Har du adhd, så har du hatt det hele livet.
For mange, meg inkludert, har medisiner hjulpet stort i perioder det har vært nødvendig. Jeg får også sovemedisin fast, fordi adhd gjør at jeg ikke sover.
Man kan søke grunnstønad fra Nav å få penger hver mnd (noe jeg syns er latterlig, det burde vært etter behov og ikke diagnose).
Tusen takk for at du delte dine erfaringer. Det var betryggende å lese alt du kunne gjøre uten noen problemer (jakt, kjørekort) og at, for deg, har diagnosen hjulpet. Det er sant at hvis jeg får diagnosen nå så har jeg hatt den egentlig hele livet. Skjønner det. Bare usikker på om jeg har klart meg så lenge så burde jeg klare meg resten av tida også. Jeg vet det høres dumt ut. Jeg er usikker, så alle svar hjelper og ditt svar var veldig hjelpsomt. Tusen takk.
Sitat av
iiconanii
Kan være positivt i forhold til jobb i staten. De har jo inkluderingsdugnad, og da gjelder det å få folk som er "anderledes" for å fylle kvoten. Mulighet for mye tilretteleggelse.
Og innen for det private er Neurodiversity det hotte nye. Der tanken er at forskjellige "hjerner" er en fordel istedet for en ulempe slik det tradisjonelle synet er. Men har en mistanke om at dette er et mer akademisk ideal, enn dagens realitet.
Morsomt innlegg! Jeg tror neurodiversity er mer et begrep fra akademika og noe man liker å si man er, men som kanskje ikke enda er innført ordentlig og rettferdig. Men det er jo sant at man har fordeler med et unikt team som ser ting fra forskjellige vinkler. Det er sånn jeg har arbeidet best på uni osv.
Sitat av
Cloor
Ulemper? Du innbiller deg at du har ADHD, noe som du tror er en unskyldning for handlingene dine. Du kommer ikke inn i militær, politi å vil heller ikke bli sikkerhetserklært
De kan enkelig ikke teste etter adhd når du er 15år, og det er vært mye forsket på. Spesielt da det er en innbilt diagnose.
Ok. Du har hatt en dårlig opplevelse og jeg skjønner at det sugde. Men jeg ser hvordan du "argumenterer" og velger derfor ikke å bruke mer tid på deg.
Sitat av
_abc_
Har du noen gang snakket med folk som har fått et bedre liv etter at de fikk behandling for adhd? Det er temmelig brutale historier mange av dem har. Spesielt de som ikke fikk diagnose før sent i livet. Mange har slitt med depresjoner, selvmordstanker og aldri følt at de passer inn noe sted. De har kanskje fått sparken fra de fleste jobber, og sakte men sikkert mistet all tro på egne ferdigheter og at de noen gang skal klare å takle livet. Om det du sier stemmer så er det altså placebo som gjør at disse menneskene får et ok liv med forutsigbarhet og konsentrasjon straks de finner rett medisin og korrekt dose. Det høres veldig merkelig ut spør du meg.
Og folk som er under utredning burde jo uansett forsøke selv før de tar et valg fremfor å høre på random mennesker på et forum. De MÅ jo ikke fortsette å ta adhd medisiner om de ikke liker effekten av dem eller føler at bivirkningene er større enn gevinsten. De kan jo bare droppe å ta dem om de ikke liker dem. Følger de ditt råd så blir de kanskje ennå mer deprimerte eller blir suicidale.
Igjen, tusen takk. Akkurat dette du påpeker med depresjon, selvmordstanker, å føle seg utenfor og aldri passe inn osv. Det er en av mine kjerneproblemer. Ved siden av de der klassiske adhd-symptomene som jeg overhodet ikke har tenkt på før de siste åra. Det er også mange kvinner som ikke blir sett fordi de kan ha andre symptomer enn menn og voksne blir også ofte plassert i andre bokser som egentlig ikke hjelper hvis de har adhd.
Jeg sier til meg selv det du sier. At jeg kan ta kontroll over diagnosen. Jeg vet ikke før jeg prøver medisiner og få hjelp, men at det er opp til meg om det hjelper eller ikke. Og at en diagnose ikke behøver å være ødeleggende. At jeg heller kan bruke den som et verktøy på å forstå meg selv.
Tusen takk for alle dine innlegg. Jeg har lest dem mange ganger og setter stor pris på de.
Sitat av
Relevant
Jeg kan delvis dele frustrasjonen med deg, det er ikke nødvendigvis enkelt å sette diagnosen og mange flere har den i dag enn før. Det er også store forskjeller imellom land. Men dette kan det være flere grunner til enn at det er en innbilsk diagnose, skal jeg spekulere så er det nettopp den tanken som er årsaken. At det finnes en del folk som ''lyger'' på seg en adhd diagnose er jeg ikke i tvil om heller, det er flere flotte goder som stimulerende medisiner på resept og bedre utgangspunkt for å takle en eksamen. Men dette gjør ikke at man bare kan avfeie hele diagnosen så enkelt, da må man trå faglig til og utøve forskning og undersøkelser og se om den blir godtatt. Og det har helt garantert blitt gjort, mange ganger - uten at det blir godtatt, siden det faktisk kom igjennom som en ekte diagnose med de medisinene som man får.
Jeg ble selv diagnostisert med ADHD i voksen alder. Div. lærere hadde ytret ideen til min mor flere ganger, men i likhet med deg så mente hun at det var en innbilsk diagnose. Under en undersøkelse hos psykolog grunnet et helt annet problem så oppdaget psykologspesialisten at han ville gjøre en liten sjekk på meg mtp. ADHD. Jeg sa ok og var veldig skeptisk til å få en slik diagnose så jeg var veldig forsiktig og tenkte nøye igjennom alle svar på spørsmål han gav meg. Det viste seg likevel at jeg hadde markant ADHD, og jeg har nå den diagnosen.
Du kan jo hevde så godt du kan at jeg er en innbilsk person, og at du vet mye bedre enn de doktorgraderte fagfolkene, men du vil tvilsomt bli tatt seriøst av noen, og er det noen som er innbilsk her, så er det deg...
Takk for ditt innspill. Det var litt sånn jeg også fikk mistanken. Ikke fra lærer, men fra nære venner og så senere kjæreste. Og jeg har vært så utrolig skeptisk (i flere år!), men hvis dette kan hjelpe - som det har med deg - så tror jeg at jeg velger å prøve hjelpen. Det er fint å lese at du har hatt en god opplevelse med diagnosen og at den har hjulpet deg. Vi får se hva som skjer med meg, men jeg vet at det er individuelt. Tror det er viktig at voksne er ærlige om å få diagnose i voksen alder og søke hjelp, så tusen takk for at du skrev om din prosess.
Sitat av
OneofaMind
Det er endel som 'vokser av seg' ADHD når de blir voksne, men over 50% av de som hadde det som barn har også utfordringer som voksne og mange tilfredstiller fremdeles kriteriene til diagnose. Hos barn, spesielt gutter ser man ofte flere symptomer hos de som modnes seint (gutter er ofte mer umodne mtp språk, adferd etc enn jenter) f.eks er det flere født i november/desember som får ADHD enn blant januar/februar-barna. Kanskje utsatt skolestart ville vært bedre for endel barn? Aktivitetsprosjektet i noen kommuner hvor man la inn fysisk aktivitet en time hver dag i skolen førte og til en halvering av ADHD-diagnoser, noe som tyder på at endel barn trenger å få ut uro gjennom fysisk aktivitet At noen feildiagnostiseres kommer man heller ikke utenom. Problemer som alvorlig omsorgssvik, overgrep etc kan gi adferd som minner om ADHD, gjør man ikke en grundig nok utredning kan man bomme grovt, og oppfølginga etterpå blir helt feil. Allikevel kan man ikke si at diagnosen er innbilt, mange av oss har reele utfordringer som ikke kan tilskrives tingene jeg nevner og hvor en ADHD-diagnose stemmer bra.
Nettopp. Jeg er absolutt for at man skal prøve å leve så aktivt og naturlig som mulig. Ikke dope seg ned og kaste med diagnoser. Dette tar jeg veldig seriøst og jeg er klar over at ADHD diagnosen har blitt gitt litt for mye og at mange har blitt feildiagnosert. Det er ikke bra. For min del skulle skolen hatt mye mer bevegelse, mindre sittestilling og mer variasjon. Det tror jeg ville vært best for alle barn. Men uansett. Noen utfordringer har jeg prøvd å deale med på egenhånd og jeg innrømmer glatt at jeg som voksen ikke er så god til å passe på meg selv og at det ikke er usunt å søke hjelp.
Tusen takk for ditt innspill!