Tusen takk for tilbakemeldinger, både positive og negative

Det er mulig at jeg kanskje tenker litt annerledes enn dere som har skrevet strenge tilbakemeldinger.

Kanskje jeg var på det nivået at jeg lenger ikke hadde noen grunn til å ruse meg på slutten av rus-karrieren min, som for eksempel psykiske plager etter ulykken jeg nevner. Ulykken plagde meg ikke lenger. Det fins jo folk som ruser seg på grunn av psykiske plager etter et overgrep for eksempel. Det fins jo også dem som er rusavhengig fordi de liker rusen.

Jeg tenker at jeg ikke hadde noen psykiske eller fysiske plager på slutten av rus-karrieren som ga meg grunn til å ruse meg, men heller valgte å ruse meg fordi jeg likte selve rusen, og var i det tankemønsteret at jeg er rusavhengig, fordi jeg har ruset meg så lenge, og ikke klarer å slutte, fordi rusen er så god.

For meg var det som å for eksempel slutte med sigaretter. Det er vel ikke så vanlig å røyke sigaretter fordi man sliter psykisk eller fysisk, men fordi man liker effekten sigaretter gir.

Da var det bare å slutte. Det var bare å ha holdningen at selve rusen trenger jeg ikke lenger.

Kanskje dette hjelper litt med å forklare hva jeg egentlig mente med innlegget?