Hm. Jeg mener ikke å trøkke synet mitt inn i noe. Så om du ikke er enig så er det helt greit.

Jeg tar utgangspunkt i mine egene erfaringer og det jeg forstår om meg selv og psykologi. Jeg er ikke en doktor nei. Men jeg har vært som kompisen din, og det gikk til helvette.
Folk ville hjelpe meg, men jeg ville egentlig bare klage. Det tok lang tid å forstå at jeg måtte gjøre jobben selv. Eller at jeg i det hele tatt hadde mulighet til å gjøre noe med det.

Du nevner at personen lufter problemene sine til deg mer enn du skulle ønske. Det forteller meg at samtalene kanskje ikke går i riktig retning. Spesielt mtp at du er her for råd istedenfor å snakke åpent med vedkommende, tenker jeg har med at det er vanskelig og sårt å kommunisere riktig.

Nr 2: jeg sa ikke at dyskalkulien èr et skalkeskjul. Jeg sa at det virker sånn for meg. Jeg kjenner ikke personene, så du får bedømme selv hvor riktig det er. Folk generelt liker ikke å gjøre ting de er dårlige på. Ekstra vanskelig er det om man er engstelig. Og enda mer vanskelig er det om man ikke selv er klar over hva man egentlig har muligheter til.

Det er vel mye tryggere å si: jeg har dyskalkuli, derfor har jeg så mange problemer. - enn å si: Jeg har masse problemer jeg må deale med.

nr3. Personen ønsker kanskje hjelp. Men det er jo helt sikkert dritskummelt for vedkommende å møte seg selv. Det du tror personen trenger er kanskje ikke det han vil ha. Det er mulig han bare vil klage.
Eller at han håper noen vil gi han ansvarsfraskrivelse.


Jeg vil legge til: Jeg tror ikke vennen din gjør noe av dette med vilje (OM det jeg sier stemmer). Eller har noe mål om å lure noen. Det bare er vanskelig å se seg selv noen ganger. Vanskelig å vite hvor mye man selv bidrar til problemene sine.


Jeg mener ikke å være brå eller kvass altså. Er dårlig på rettskrivning så kanskje det virker sånn?
Håper du bryter gjennom til vennen din uansett om det er jeg som er på bærtur