Uten å sitte med noen fasit vil jeg tro det er fordi at det ikke er noen fasit i de aller fleste tilfellene.


''De'' er vel stort sett enige om at det handler om utviklingen av nevroner i hjernen. I motsetning handler sosiopati mer eller mindre om personlighetsutviklingen din og er mer avhengig av miljøfaktorer du blir utsatt for under utviklingen din (oppvekst). - Igjen, her sitter jeg ikke med noen fasit.


Det kan ha mye å gjøre med hva du er tilvendt i oppveksten din. Vi er absolutt sosiale dyr, men i dagens samfunn er vi ikke lenger avhengig av flokken for overlevelse. Så om du er mindre vant til å være i en stor familie, så kan det jo hende at du ikke har det behovet nå? Det er så mye som spiller inn her, og her er det heller ingen fasit. Dette er iallefall den første tanken som slo meg. Hva er du vant med?

Jeg var vant med en del sosialisering jeg. Slekten er ganske stor, så bursdagene var det en del av, mange som samles. Bursdager, og juletiden. Vi var samlet med besteforeldre, tanter, onkler og deres barn (min fettere/kusiner) og jeg husker ikke samværet med disse som noen belast. Har vært verre å møte nye på nye skoleår feks. Å bevare gode vennskap. Men da jeg flyttet fra hjemme for å bo på hybel så ble det mindre og mindre sosialisering.


Da kan man anta det har mye å gjøre med den biologiske delen. De sier de aller fleste psykiske lidelser er arvelige, kan det samme da også antas om psykologiske trekk? Husker ett år fra psykologien på skolen at læreren min snakket om at hvis du plasserer unger (i det her tilfellet ett tvilling-par) i fosterhjem uten at de hadde møtt foreldrene sine, så hadde de i nevnt tilfelle arvet de biologiske foreldrenes matte-egenskaper til tross for at de nå bodde hos noen som gikk inn for og hadde ett mer ekstensivt forhold til blant annet matte. - Finner dog. ikke en kilde som bekrefter denne påstanden, så ta det med en klype salt!

Dette hadde jeg også om. Men har sett eksempler på at det ikke stemmer også. Jeg er hygienisk, bryr meg hvordan det er rundt meg og gjør det jeg kan selv om det ikke alltid er synlige ting. Broren min derimot er totalt likegyldig. Her snakker vi mega irriterende ting som en på hans alder skal kunne skjønne, altså han kjøper engangsbestikk fordi han ikke gidder oppvasken. Han kaster panteflaskene sine i søpla, og likevel må låne penger av mamma fordi han ikke har råd til å betale husleia til tross for mer i lønn enn meg. Men jeg ser likheter ved oss også, dessverre.


Dette handler om oss alle, selv om dette oppleves som personlig, og det er det. Takk for at du deler, dette handler som sagt om oss alle så du og alle andre må mer enn gjerne dele. - Vi kan alle relatere, selv om vi ikke har en identisk opplevelse eller oppfatning, så gjelder det som sagt oss alle.

Hva tenker dere andre?