I den alderen du er i er det ikke uvanlig i det hele tatt å bli engstelig/deprimentert over tanken på at ungdomstiden er et ferdig kapittel og at det venter en voksentilværelse som ikke virker spesielt givende eller noe du føler deg klar for. Mange av vennene mine har fortalt om å bryte ut i gråt på 30-års dagen sin pga slike tanker. Mennesker har en tendens til å romantisere fortiden i overdreven grad (minnene våre spiller oss ofte puss om hvordan ting egentlig var), og kjenner selv på dette stadig vekk (er 29 nå). Hva som kan fungere er svært individuelt, så vanskelig å kunne gi noen generelle tips, men mye handler kun om aksept. Hvordan du kan komme frem til den er du nok selv best egnet til å svare på, men skal gi deg et tips som funker for mange (meg selv inkludert): ikke tenk for langsiktig (en litt mindre klisjeaktig måte å si "lev i nuet" på). Fokuser på hva du skal gjøre de neste dagene, også får fremtiden bare bli som den blir. Den blir ekstremt sjeldent slik du har planlagt, eller slik du frykter den skal bli uansett