Snakk for deg selv.
Før jeg kom hjem ble jeg ringt opp av en viss Flue, som hadde en så beklagende tone i stemmen, at jeg trodde han hadde brent ned leiligheten og skutt nabobikkja. At han hadde tatt all Ketaminen var egentlig bare morsomt da han endelig kom til poenget og sa hva som faktisk hadde skjedd.

Etter fire enheter tid, hadde vi en ny runde på bordet, og bestemte oss for å prøve igjen, men litt mer (fortsatt ikke helt k-hole, siden jeg ikke hadde prøvd det enda). Så vi tok 50 mg hver, og satte oss ned for å spille Skyrim.

Litt bakgrunnsinfo for dem som ikke har spilt 400+ timer Skyrim: Det finnes en armor i spillet, som gjør at fiender som står for nære deg gradvis mister liv. Med andre ord du trenger ikke gjøre noenting for at de skal dø; du kan bare heale, og la dem angripe deg til de dør basically.

Grunnen til at jeg nevner det er som dere sikkert skjønner fordi det var dette jeg gjorde de neste 20 minuttene. Det så ganske latterlig ut, siden jeg gikk i tredjeperson og healet, og det så ut som jeg danset en afrikansk stammedans rundt et troll, som døde sakte, men sikkert.

Etter fem minutter med spilletid merket jeg effektene ganske godt, og begynte å slappe av mer og mer, inntil jeg innså at det hadde vært diggere å sitte og spille med et ansiktsuttrykk som føltes som smeltende smør, enn det jeg hadde der og da. Jeg påpekte dette til Flue, og han så relativt underholdt ut.

Etter en liten stund bestemte vi oss for å redosere, siden effektene ikke var så veldig drøye (kunne sammenlignes med litt sterk weed). 50 mg til it was.

Det ble litt for rart å spille Skyrim etterhvert, så vi bestemte oss for å høre på litt musikk hver for oss. Jeg fikk låne en musikkavspillingsmaskin og beskjed om å høre på "Lost in the K-hole" av Chemical Brothers. Jeg lå og hørte på den en liten stund, og syntes strengt talt den var litt kjedelig, men det gjorde ikke så mye siden jeg lå inne i en Dodecahedron laget av neonlys. Jeg skrudde etterhvert over til "Queen of all everything" av Ott, og ble med en gang ett med sangen. Det føltes som om det ikke var noen (jeg) som hørte på en sang, det var som om det bare var sangen, spilt av for ingen eller for alle, det spilte ingen rolle, opplevelsen var abstrahert forbi det å høre på musikk, det var bare sangen.

Etterhvert begynte jeg å tenke, og for dem som aldri har tatt Ketamin før: tankene dine blir litt underlige.

Det er umulig å si hvor det begynte, så jeg hopper rett inn i en "tankerekke" (tankene var så visuelt sterke at de føltes litt som kontrollerte drømmer): Jeg så for meg konseptet overdrivelse/karikaturtegning i tegneseriestriper, f.eks. hvis noe skulle vises som å utvikle seg plutselig fra lett til vanskelig, kunne tegneren ha tegnet en gutt som satt i et klasserom og leste i en bok, og over boken "hang" det han leste om: en prikk. Så i neste rute kunne prikken bli en runding (vanskeligheten steg litt, gradvis). Så i neste kunne rundingen bli en kule, og så i siste rute kunne det plutselig være helt kaos i hele rommet rundt gutten, kulen hadde blitt et sammensurium av krusseduller og "kompliserte" ting.
Så begynte jeg å lure på hva tegneren faktisk tegnet når han karikerte kompleksitet (det falt meg ikke inn at det ikke var en tegner, eller en tegning, at alt dette bare var tanker). Jeg studerte "kompleksiteten"/kaoset, og befant meg plutselig i rommet hvor gutten satt, uten at det var noe uvanlig. Karikaturtingen stod nå og hang over han, som en stillestående bølge, laget av ruter, trekanter og flerdimensjonale koblinger, som om tingen ville ha oppmerksomheten til gutten. Da han ikke kikket opp av boken, ble tingen litt utålmodig, og "strakk ut" en rute for å pirke borti gutten, litt som en flue strekker ut spisetingen sin. Ettersom han ikke reagerte strakk tingen ut flere ruter, og det hele så litt ut som en tentakkel/tunge (bare laget av rette streker, punkter, osv).
Jeg lurte på hvor denne tungen var festet, så jeg fulgte den ut av rommet (gjennom gulvet), og så at den var formet som en spiral, hvor gutten satt i midten, og tungesaken gikk rundt og rundt seg selv. Jeg "zoomet ut" nok til å se hele bilde, bare for å finne ut at tungesaken (med gutten i midten), befant seg på hodet til gutten. I klasserommet, med tungegreia hengende over seg.
Underligste fraktalen jeg har sett, og tro meg, jeg har sett en del fraktaler.

Etter en liten stund med absurde perspektivskift som dette, begynte jeg å tenke på konseptet fasinasjon. Jeg begynte å se pulserende lys i skiftende former, som representerte "interessente" ting, som fascinerer en. Men det rare var at i øyekroken så jeg at denne lysende tingen var inne i noe, et slags bur eller noe i den dur, så jeg ble mer nysgjerrig på hvor fascinerende ting er, eller hva som holder det innesperret, enn tingene selv. Jeg merket at jeg møtte motstand da jeg prøvde å se vekk for å finne ut av hva som lå omkring, som om jeg ble holdt på plass av en usynlig hånd. Men jo mer motsand jeg møtte, jo mer ville jeg vite hva som lå utenfor, og jo mindre interessert ble jeg i den lysende tingen. Det var omkring da jeg fikk et glimt av et ansikt, bak den lysende greia og buret eller hva det nå var. Det var et desperat blikk jeg så, så jeg skjønte at det var han som prøvde å holde meg igjen, og som prøvde å holde meg hypnotisert/fascinert. Da han skjønte at jeg ikke ville la meg fascinere av den lysende tingen igjen, nå som jeg hadde fått en smak av noe større, gav han opp, og jeg kunne dra meg helt vekk. Han så på meg med en blanding av fortvilelse av irritasjon, han hadde på seg en slags blå turban med en rubin midt foran, og ristet en hånd mot meg, som jeg skjønte hadde vært buret rundt den lysende tingen. Vi var i et veldig merkelig rom, lyseblått med skyer/tåke, og helt umulig å si hvor stort det var, det kunne ha vært uendelig stort, eller én kvadratmeter. Jeg hadde naturlig nok mange spørsmål til denne fyren (som hvorfor han hypnotiserte meg med disse lysende tingene (som egentlig bare representerte ting jeg blir fascinert av)), men før jeg rakk å stille han noen spørsmål ble jeg satt ut av utseende hans, han så utrolig kjent ut, som en fyr du har sett, men ikke klarer å plassere hvor. Jeg sluttet å være irritert, og så at han så mer oppgitt ut, som om jeg nettopp hadde gjort noe jeg ikke forstod konsekvensene av selv. Men da jeg begynte å bevege meg mot han (vi var typ en halvmeter fra hverandre), så jeg at han speilet mine bevegelser nøyaktig. Jeg stod foran et speil.

Alt dette foregikk fortsatt helt og holdent inne i hodet mitt, og etter at jeg innså hvem fyren var, måtte jeg skrive det ned, så jeg løp/tumlet inn på rommet mitt og fant frem penn og papir. Etter det var på en måte trippen over, jeg var fortsatt ganske tullete, men jeg satt og pratet med Flue om hva som hadde skjedd, så jeg opplevde ikke noe særlig mer.

Bottom line: Ketamin; skal prøves igjen ass.