Hva: Ketamin
Vekt: Ca 80kg
Mengde: 300mg
Metode: Nasalt

Tenkte jeg skulle dele min første opplevelse med ketamin, ettersom det er et av de merkeligste og mest snodige stoffene jeg har vært borte i. Tenkte det kanskje kunne vært interessant lesning.

Hadde skaffet 300mg ketamin som jeg skulle dele med en venn. Tanken var at vi skulle prøve 150mg hver, ettersom dette skal være nok til å nå "K-hole".

Jo mer jeg leste om stoffet, jo mer innså jeg at det var dumt å prøve å gå rett for k-hole dosering. Å starte med en lav dosering er alltid lurt, både så man vet hva man har i vente, og hvor mye som skal til.

Bestemte meg for å prøve det som anses som en "light" dosering på 20-30mg nasalt alene før jeg og kompisen min skulle prøve det sammen noen dager senere. Husker jeg ble litt grøtete og rar i hodet, men det var relativt mildt. Uten at jeg var klar over det selv, skulle dette være starten på en lang og merkelig reise.

[CENTER]Verden er et rart sted.[/CENTER]

20-30 mg var ikke nok til å gi noen nevneverdig rus, men det var nok til at logikken min ble smått fordreid. Tok ikke lang tid før jeg bestemte meg for å ta hele min dose, "Det går jo alltids an å få tak i mer". Her begynner ting å bli litt fuzzy.

Bestemte meg for å gå på do. Her ble jeg sittende i en evighet. Trodde jeg. Når jeg kom ut fra doen var jeg sikker på at peaken var nådd. Egentlig hadde jeg bare sittet på do i et par minutter. Ettersom "peaken var nådd" og jeg var skuffet over effektene, slo tanken "Det går jo alltids an å få tak i mer" inn atter en gang. Logikk var ikke lenger noe som eksisterte i nevneverdig grad. Snortet deretter 150 mg til, og var nå oppe i 300 mg.

[CENTER]Verden blir et enda merkeligere sted.[/CENTER]


Slang meg på sofaen, og istedet for å høre på musikk som egentlig var planen, bestemte jeg meg for å se på film. Valget falt selvfølgelig på Donnie Darko. Helt alene i en kald og bekmørk kjellerleilighet lå jeg på sofaen på ketamin og så på Donnie Darko. Tidenes fredagskveld!

Minuttene gikk, og jeg ble mer og mer borte. Minuttene ble til timer, og timene ble til dager.

Plutselig legger jeg merke til at hele virkeligheten beveger seg smått mot venstre. Jeg skjønner sakte men sikkert at det ikke er virkeligheten som beveger seg, men hodet mitt som glir ned fra puta. Jeg innser plutselig at jeg eksisterer, og det føltes som den største oppdagelsen jeg noensinne har gjort. Jeg ble sittende og måpe av beundring. Det var som jeg oppdaget at jeg hadde en kropp for første gang, kunne ikke engang huske at jeg var et menneske og at det er normalt å ha en kropp.

Kroppen min ble fort glemt, og snart "var" jeg bare øynene mine. Jeg var en kjempeliten ting som stirret ut i rommet. Stua føltes ut som et sted i verdensrommet og var svakt opplyst av filmen på TVen. Husker stemmer i rommet bakgrunnen, og en lav dyster musikk. Eneste jeg husker fra filmen i ettertid er møtene med Frank. Stemningen i filmen bidro til mye av stemningen under trippen. Alt var veldig mystisk.

Jeg dro ut på en reise, og fant ut hvordan virkeligheten fungerer. Verden kunne aldri bli den samme nå som jeg visste hvordan ting egentlig fungerte. Jeg forsto at virkeligheten egentlig består av et hvitt bølgete plan, der alle levende ting er små baller i forskjellige farger som som bevegde seg fram og tilbake i bølgedalene i dette planet. Verden har alltid vært sånn og vil alltid være sånn, og nå som jeg først hadde lagt merke til det, kunne jeg aldri se verden slik den pleide å være igjen (Til tross for at jeg ikke kunne huske hvordan verden egentlig var).

Jeg ble liggende i en abstrakt virkelighet evig lenge. Fløy rundt langs noen mikroskopiske fargerike strenger som bygde opp det hvite planet. Etterhvert som jeg smått fikk tilbake virkelighetsfølelsen, skjønte jeg i det minste hvor jeg var. Da fikk jeg for meg at hundrevis av folk gikk rundt på utsiden av vinduet mitt og så på meg og diskuterte hva jeg drev med. Dette var merkelig nok helt greit, det må de da få lov til.

Dagene gikk, men merkelig nok ble det aldri lysere ute. Roommaten min skulle komme hjem på mandag, og jeg synes det var rart han ikke hadde kommet hjem enda. Jeg innså at jeg måtte legge tilbake kjøkkenet på riktig plass før han kom hjem, så han ikke skulle bli sint, for nå sto det jo på feil sted.

Klarte endelig å komme meg på beina, og skulle gå på dass. Trynet heftig inn i betongveggen med hodet først. Var temmelig umulig å gå normalt, og kravlet inn på dass. Dassen var som et helt annet univers, og jeg skjønte ikke hvordan jeg kom meg dit. Hadde jeg gått meg vill?

Ble sittende på dass i et par dager til, før jeg endelig husket at jeg var ferdig for lenge siden. Skulle til å reise meg opp før jeg så noe sykt merkelig foran meg. Det var et ansikt som stirret på meg. Jeg ble skremt, hvem er dette? Ansiktet beveget seg helt likt som meg, og det var noe kjent ved det. Er det? Er det virkelig??? Er det meg???? Personen i speilet måpte til meg. Nok en gang innså jeg at jeg eksisterte.

Kom meg tilbake til sofaen, og sjekket endelig klokka. Det hadde gått 1,5 time siden jeg begynte. En siste følelse av beundring traff meg, jeg var sikker på at det hadde gått år og dager.

Jeg husket plutselig at jeg så på film og bestemte meg for å fortsette til tross for at jeg ikke husket noenting. Ble sittende i kanskje 15 minutter og så på en TV-meny før jeg innså at jeg hadde glemt å starte filmen igjen etter å ha vært på do.

Etter filmen var ferdig stakk jeg og la meg og sov som et spedbarn.

Helt klart en av mine merkeligste rusopplevelser, men samtidig fantastisk gøy og fascinerende. Har aldri opplevd så sterk fordreining av tid. DMT kan føles som en evighet, men samtidig sier den "biologiske klokka" at det bare har gått minutter. På ketamin var jeg overbevist om at det hadde gått flere dager/år. Selv når rusen var over føltes det ut som om kvelden hadde vart i dagevis.

Kompisen min tilgav meg heldigvis for å ha brukt opp all ketaminen, og vi har i ettertid prøvd litt lavere doseringer, men uten at noe nevneverdig har skjedd. Ser fram til å prøve en høyere dose igjen