Som en midlertidig løsning så har jeg unngått å gå på badet og legge meg i min egen seng, og heller se TV i stua. Netflix/friends og vente til jeg slukner også når jeg da våkner av meg selv så går jeg rett til sengs og sover ut om jeg får lagt meg da. Ikke alltid jeg sovner igjen, men de aller fleste gangene. Men syns det her er slitsomt og vil legge meg i min egen seng, men det er som om jeg forbinde rommet mitt med søvnløshet og jeg klarer ikke å bryte ut av den syklusen. Ender opp med at jeg toppen får 5 timer søvn før jeg starter på jobb, har blitt vandt til lite søvn over lengre tid og føler ikke dette plager meg noe særlig. Men det er den frustrasjonen at når jeg er på jobb, så tenker jeg hvor deilig det hadde vært å lagt seg men så blir det kveld og "phobiaen" om jeg kan kalle det kicker inn.

Hele opplevelsen er bisarr fordi har tidligere hatt tvangstanker at selv et lite lys som jeg ikke kunne se, fikk meg til å ikke kunne få sovet. Men suddenly så klarer jeg å sovne med både lyd og lys, og MÅ ha noe som forstyrrer tankene mine.

Kjedelig at søvn er så naturlig, men for enkelte mennesker er det en veldig slitsom jobb og prosess.

Soppvandrerne, kunne du gå tilbake til dine normale søvn rutiner etter angsten/dp var over? Eller må du ha noe i bakgrunnen din nå for å kunne falle i søvn?

Takker for alle svar.