Må livskvalitet være noe som utelukkende gjelder gamle folk som skal dø? Eskapisme høres helt perfekt ut hvis du har noe du vil rømme vekk fra. Varer ikke i en evighet, men du har ihvertfall muligheten til å forandre noe, istedet for å (som jeg opplevde) at anti-depressivaen bare gjør at du bare driter i at du er deppa og ønsker verken forbedring eller forverring.

Benzoer og diverse nark kan gi deg et litt positivt push som holder frykten undertrykt, og gi et pusterom der du kan komme deg ut av komfortsona, møte folk og oppleve ting. Istedet for å bli værende der man er, med en resept fra en lege som klapper seg selv på skuldra fordi han er så ansvarlig å gir ut så ansvarlige medisiner. Det er ikke alle som vil være pasient med stor P og grave ned i barndommen, fiske ut deprimerende bunnslam. Det er en deprimerende prosess, og noen vil bare gå videre. Eller rømme som du velger å kalle det.

Klart det kan gå på ræva, og det gjør det ofte. Men da gikk det ihvertfall et sted. Man gjorde noe og ting skjedde.
Som mora til en av mine idoler fortalte sønnen sin, 'den eneste utilgivelige synd er å være kjedelig'.

Anti-Depressiva gjør deg kjedelig. Er du helt ustabil med sterke psykiske lidelser vil det stabilisere, men stabilt blir kjedelig i lengden. Sier ikke at det ikke trengs, men de burde være forbeholdt folk som åpenbart er en fare for seg selv og andre, eller lider med hemmende psykiske greier, som jeg ikke har kompetanse til å legge ut om, men typer som ødelegger hverdagen deres totalt.