Savner mest sporadisk festing, utvilsomt. Ett lite år er ikke nok til å lengte utenlands fordi jeg hadde en bra sommer i fjæra når alle turistene dro til Trollstigen osv. Tror ordentlige venner, friluftsliv og trivsel i eget selskap bidro til at jeg ikke merka noen skikkelig nedtur før det var gått ett år uten ordentlige festligheter.

Unner meg trygt samvær med nærkontakter og stygge blikk og overdrevent negativt kropsspråk når folk kliner seg oppi andre, hoster eller nyser offentlig.

Føler sympati med de eldste og yngste blant oss. Formative eller kjipe perioder hvor man allerede gjerne lever ganske restriktivt. All respekt til osloboere som gjør en bevisst innsats. Spør du meg er dette selve definisjonen på dugnadsånd.