Personran er, og vil alltid være lavmål hos folk flest, også blant mange kriminelle. Traumene ofrene ofte sitter igjen med i ettertid kan være ubeskrivelige og mange blir faktisk ødelagt i lang tid. Jeg må ærlig innrømme, som etnisk hvit nordmann at hvis jeg hadde hatt ungdomstiden min her i Oslo - ville jeg mest sannsynligvis vært en av disse ungdommene som utfører personran. Det er selvfølgelig noe jeg skammer meg over å tro, men bak disse ranene ligger det så utrolig mye trist.

Jeg tror oppriktig at hvis ungdom som faller utenfor blir fanget opp tidlig, så er den aller største jobben gjort. Dette bygger på utenforståendeskap i samfunnet og ofte så er dette ungdom som har blitt sviktet fra alle kanter. Dette gjelder ikke alle, jeg har vært borti mennesker som har utført kriminelle handlinger av ren kjedsomhet, men i min tid så hadde majoriteten av tidligere kamerater store underliggende problemer, uten at dem nødvendigvis var klar over det selv. Her har lærere, sosial arbeidere, politi og offentlige etater en stor oppgave i å fange opp sårbare.

Jeg husker første gangen jeg ble tatt for en straffbar handling og saken havnet i konfliktrådet. Saksbehandleren - eller hva man kan kalle det ba meg fortelle om livet mitt, hvorfor jeg oppførte meg som jeg gjorde og hva grunnen bak var. Hun var oppriktig opptatt av å høre om hvordan jeg, som ung utagerende gutt hadde det. Da jeg fortalte alt jeg hadde gått gjennom, hvordan jeg hadde blitt sviktet av det offentlige, til tross for at flere distanser helt klart visste hva jeg gikk gjennom, begynte dama å få tårer i øynene og lurte på om hun kunne gi meg en klem. Hun etterfulgte ved å si ''Jeg forstår deg''. På den tiden var jeg 17 år og ting hadde gått såpass langt at de ordene brydde jeg meg egentlig ikke noe særlig om, selv om det var fint å høre for første gang i livet. Er det en ting jeg vet, så er det at hvis jeg hadde hatt den samtalen et halvt år før så hadde jeg også mest sannsynligvis begynt å gråte.

Det jeg skal frem til er at det går så fryktelig fort fra at man som ungdom er på det stadiet at man kan ta imot hjelp og faktisk ta nytte av det til at det faktisk er for sent. Ja, det kan faktisk bli for sent. Noen mennesker kan faktisk aldri ''reddes'' hvis ting går for langt, noe som jeg mistenker er tilfellet med mange av disse ungdommene som utfører disse ranene. Samholdet blant disse gjengene er ofte så sterke at det er det som gjør at man tviholder på den destruktive livsstilen. Ingen vil stå alene, i hvert fall ikke når man er ung og sårbar.

Jeg skulle gjerne ha jobbet med disse ungdommene jeg, men manglende skolegang ødelegger dessverre den muligheten. Ikke har jeg råd til å begynne på skolen heller, men det får jeg ta på min kappe. Jeg synes også det er trist at mange har størst fokus på at ungdommene er barn/ungdom/unge voksne av innavndrerforeldre, for det har egentlig veldig lite med saken å gjøre. Jeg mistenker at det ville vært etterlyst mer hjelp for disse ungdommene om dem var etnisk norske, men det blir bare en løs påstand fra min side.